Lite imponerende kritikk fra LO
LO-ansatte Arvid Ellingsen har lest mitt Civita-notat om korporatisme og er ikke imponert. Jeg er ikke særlig imponert over Ellingsens kritikk heller.
Publisert: 5. mai 2022
Når det er vanskelig å finne gode argumenter, er det lett å henfalle til karakteristikker. Jeg skal unnlate å gjøre det samme og heller konsentrere meg om argumentene.
Ellingsen innleder sin kritikk i Agenda Magasin mot mitt notat med det som i beste fall er en misforståelse. Ikke noe sted i notatet står det skrevet at forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet vil føre til «statskorporatisme» – begrepet «statskorporatisme» blir faktisk ikke nevnt overhodet.
Begrepet «korporativ stat», derimot, blir brukt, men kun i en rent teoretisk redegjørelse der begrepet korporatisme forklares, herunder ulike former for korporatisme, som samfunnskorporatisme og korporativ pluralisme. Det skrives dessuten eksplisitt at vi i Norge «definerer korporative trekk etter Rokkans definisjon», altså «korporativ pluralisme».
Det antydes altså på ingen måte at dagens regjerings politiske styresett kan sammenlignes med en korporativ stat, hvilket er Ellingsens feilaktige tolkning – eller i beste fall misforståelse.
Dernest følger en drøfting i notatet av Schmitters fem dimensjoner for samfunnskorporatisme. Jeg kan ikke annet enn å tolke Ellingsen dithen at det er Rokkan og Schmitter han henviser til, når han hevder at «det ikke hjelper å henvise til verdenskjente statsvitere», selv om disse er sentrale referanser i statsvitenskapelig drøfting av korporatisme.
Videre skriver Ellingsen at min hovedtese er at «det tette forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet vil føre til en uheldig form for statskorporatisme». Også her har «stat» sneket seg inn foran «korporatisme», hvilket bidrar til at Ellingsens tolkning, igjen, blir uriktig.
Min hovedtese er nemlig at det tette forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet er et uheldig eksempel på korporatisme innad i den korporative kanal i Norge slik den fungerer i dag, og kan bli mer uheldig, dersom LO får enda større makt på bekostning av de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden: YS, Unio og Akademikerne.
Denne bekymring for økt makt til LO underbygger jeg blant annet ved å henvise til Hurdalsplattformen. Det gjør jeg fordi de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden mente at de var forfordelt under den forrige rødgrønne regjeringen. De opplevde at viktige avgjørelser ble tatt «på forhånd» med LO, noe som fremkommer av et Civita-notat fra 2012.
Jeg tror ikke vi kan si at det samme er tilfellet på arbeidsgiversiden. Det kan være fordi, som Ellingsen selv må medgi, at «disse båndene er ikke like tette», og har blitt stadig mindre tette. Jeg skal imidlertid gi Ellingsen rett i at jeg kunne ha drøftet også dette forholdet grundigere i notatet, hvilket jeg har gjort i Dagsavisen og i Civitas podkast Liberal halvtime.
Det endrer likevel ikke at det er og blir uheldig at det samles for mye makt hos én enkelt hovedsammenslutning på arbeidstakersiden.
Ellingsen forsøker også å imøtegå notatets begrunnelser for hvorfor forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet er særlig korporativt og kan gi grunn til bekymring for uheldig maktkonsentrasjon på arbeidstakersiden, men beskriver langt på vei det samme som notatet gjør.
For det første har LO formaliserte bånd til Arbeiderpartiet i form av representasjon i Arbeiderpartiets sentralstyre. Det at Arbeiderpartiets landsmøte velger disse representantene gjør det ikke mindre formalisert, selv om det selvsagt ville ha vært mindre demokratisk, dersom det ikke var tilfellet.
For det andre deltar LO for Arbeiderpartiet i valgkamper. Det at en andel av LOs medlemmer stemmer på andre partier er ikke overraskende, og derfor gjelder nok dette særlig de tillitsvalgte i LO, noe også notatet viser. Det er helt sikkert en andel næringsdrivende som er organisert i en av arbeidsgiversidens hovedsammenslutninger, som stemmer borgerlig, men så vidt meg bekjent, driver verken NHO eller Virke valgkamp for noe borgerlig parti. NHO og Virke ansetter og velger dessuten mange med bakgrunn fra blant annet Arbeiderpartiet, men det finnes neppe noen aktive Høyre-folk sentralt i LO?
For det tredje overfører LO penger direkte til Arbeiderpartiet (og andre partier på venstresiden). Det at dette vedtas av LOs kongress og foregår i åpenhet skulle da bare mangle, og er på ingen måte en imøtegåelse av faktum. NHO sluttet (heldigvis) med slike pengeoverføringer i 2005.
Disse tre aspektene gjør at det formaliserte båndet mellom LO og Arbeiderpartiet står i en særstilling i den norske korporative kanal. Tilsvarende formaliserte bånd finnes ikke for noen andre forhold mellom interesseorganisasjoner og partier.
Når dagens regjering går såpass tydelig inn for å styrke fagforeningers rolle og politiske makt, er det derfor mer enn god nok grunn til å spørre om det særlig er LO som skal få denne makten. Sist Arbeiderpartiet satt i regjering, ble de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden forfordelt. Det er også vel kjent at LO har «representanter» i regjeringsapparatet, for tiden blant annet på Statsministerens kontor.
Om YS, Unio og Akademikerne deler LOs syn på at det ikke er noen grunn til bekymring for uheldig maktkonsentrasjon og korporatisme, nå, eller i hvert fall innen regjeringsperioden er over, gjenstår å se.
Innlegget er publisert i Agenda Magasin 4.5.2022.
Relatert
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
Partienes finansiering er ute av balanse
