Selv partiene må underlegge seg normale demokratiske prosesser og innse at de ikke står over landets nasjonalforsamling

Valgdagen er en slags dommens dag, der stortingsrepresentantene skal stilles til ansvar. Det blir umulig, dersom de i virkeligheten er underlagt noen helt andre som ikke er valgt, og som ikke kan stilles til ansvar.

Kristin Clemet

Publisert: 4. april 2021

Jeg innrømmer at dette antagelig er for spesielt interesserte, men likevel: Det er noe i politikken som blir stadig mer uryddig, og som faktisk er ganske viktig.

Det skjer lignende ting i alle partier, men nå er det satt på spissen i Frp: Landsstyret i partiet har, etter initiativ fra Sylvi Listhaug, vedtatt en resolusjon mot rusreformen og dermed kortsluttet hele prosessen og arbeidet med reformen i stortingsgruppen.

Stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos, som i mange år har vært stortingsgruppens ruspolitiske talsperson, har reagert sterkt. Hun var i full gang med å forberede stortingsgruppens og dermed også Stortingets behandling av saken, men ble altså overkjørt av et partiorgan som hun selv ikke engang er medlem av.

Men med hvilken rett kan et partiorgan kortslutte en behandling i Stortinget?

Det kan være greit å minne om at det er Stortinget som styrer landet – ikke partiene. Det er altså Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter som er valgt av folket – ikke medlemmene av partiets landsstyre. Et parti kan derfor ikke bare «kuppe» det oppdraget stortingsrepresentantene har fått fra velgerne.

Dette betyr ikke at de politiske partiene ikke har en rolle. Det er hensiktsmessig at de som stiller til valg, organiserer seg i partier og vedtar programmer som de går til valg på. Og programmene vedtas av partienes landsmøter. Men når stortingsrepresentantene er valgt, kan de ikke lenger «overkjøres» av partimedlemmer som ikke er valgt.

En stortingsrepresentant er bundet av partiets program, med mindre han eller hun aktivt har reservert seg. Men han eller hun har også fått vår tillit til å være med på å avgjøre saker som ikke er omtalt i programmet og til å inngå kompromisser. Dette er nødvendig, blant annet fordi et parti ikke kan forutse alle saker som kommer opp, og fordi det er usannsynlig at et parti får rent flertall.

Dette kan stille stortingsrepresentantene overfor vanskelige avveininger, for det er ikke alltid lett for dem å vite hva de skal mene. Men da finner de ofte veiledning i egen ideologi, i et prinsipprogram eller i sin egen samvittighet. Og går det galt, kan partiet gjennom nominasjonsprosessen, eller velgerne, skifte dem ut ved å la være å stemme på dem neste gang.

Det kan være en tung plikt for stortingsrepresentantene å ta stilling i vanskelige saker, men det er en plikt. Rusreformen er et typisk eksempel på en sak som kan være vanskelig, men det fritar ikke representantene for denne plikten. Og den gir ingen rett til utenforstående å gripe inn og bestemme hva representantene skal mene.

Det står mye om rusomsorg i Fremskrittspartiets program for inneværende periode. Det står ingenting om en rusreform eller avkriminalisering. Representantene er altså i utgangspunktet ikke forpliktet til hverken å være for eller mot.

Stortingsgruppen var villig til å inngå et kompromiss om dette – og gjennomføre en rusreform – da Frp satt i regjering. Etter at Frp gikk ut av regjering, har de erklært at de ikke lenger vil være bundet av Granavolden-erklæringen, og det gir stortingsgruppen frihet til å gå mot rusreformen. Men det gir ikke landsstyret en rett til å bestemme hva Kari Kjønaas Kjos eller Fremskrittspartiets øvrige stortingsrepresentanter skal mene.

Selv om dette ble satt på spissen i Fremskrittspartiet nå, synes fenomenet å bli mer og mer vanlig i flere partier. I det partiet jeg selv har bakgrunn fra, Høyre, har vi hørt lignende ting både når det gjelder eggdonasjon og formuesskatten. Partienes landsmøter og andre partiorganer fatter vedtak – midt i en stortingsperiode – og forventer eller krever at stortingsgruppen skal underkaste seg slike vedtak. Men det har de selvsagt ingen rett til å kreve. Selv partiene må underlegge seg normale demokratiske prosesser og innse at de ikke står over landets nasjonalforsamling.

Valgdagen er en slags dommens dag, der stortingsrepresentantene skal stilles til ansvar. Det blir umulig, dersom de i virkeligheten er underlagt noen helt andre som ikke er valgt, og som ikke kan stilles til ansvar.

Innlegget er publisert på Facebook og hos Trønderdebatt.