Foto: Espen Schive/Norges Bank/flickr.com

Når alle mener noe om hvem som bør bli sentralbanksjef

I debatten om ny sentralbanksjef gis det inntrykk av at Norges Bank svever som institusjon, uavhengig av politiske organer. Det gjør den ikke.

Steinar Juel

Publisert: 20. januar 2022

Jeg har med stigende undring sett hvordan «alle» har en oppfatning om hvem som bør etterfølge Øystein Olsen som sentralbanksjef. Dette skjer uavhengig av hvor godt man kjenner kandidatenes kvalifikasjoner og personlige egenskaper, av hva man vet om hvilke kvalifikasjoner den nye topplederen bør ha, og uavhengig av hva man vet om beslutningsprosessene i Norges Bank. En kronikk av professorene Jostein Askim og Tobias Bach i Aftenposten 14. januar representerer et lavmål i debatten om ansettelsen av ny sentralbanksjef.

Viktige beslutninger i Norges Bank fattes aldri av sentralbanksjefen alene, men av hovedstyret eller den pengepolitiske komiteen. Beslutninger knyttet til kapitalforvaltningen, renter og finansiell stabilitet gjøres på grunnlag av mandater gitt av Finansdepartementet og regjeringen, med forankring i Stortinget. I debatten gis det inntrykk av at Norges Bank svever som institusjon, uavhengig av politiske organer. Det gjør den ikke. Banken er delegert beslutningsansvar innenfor bestemte rammer, og med angivelse av hva formålet med beslutningene skal være. Mandatene kan endres, og blir endret, av politiske organer.

I debatten synes flere å mene at dersom Stoltenberg skulle bli sentralbanksjef, så vil det være risiko for at rentebeslutninger blir tatt ut fra politisk-taktiske hensyn. Det ville blitt svært avslørende dersom en sentralbanksjef, foran et valg, satte renten ned for å hjelpe et bestemt parti, eller opp, for å skade et annet parti. Fire ganger i året offentliggjør den pengepolitiske komité en bane for hvordan de venter at renten vil endres, og den angir detaljert hvorfor banen endres fra den ene pengepolitiske rapporten til den andre. Tilrådningene komiteen får fra en dyktig fagavdeling i banken er sterkt faglig begrunnet. Skulle sentralbanksjefen plutselig gå inn for å sette renten ned uten at dette kan begrunnes faglig, vil det bli svært synlig. Trolig vil det også utløse dissenser i komiteen, noe som blir offentliggjort.

Det er opplagt feil å ansette tidligere politikere i sentrale lederstillinger hvis de ikke er kvalifiserte. Det skjer i bananrepublikker eller bananmonarkier som Askim og Bach mener at Norge risikerer å bli stemplet som, hvis Stoltenberg skulle bli utnevnt. Det er derimot ikke feil dersom en tidligere politiker, etter en god og uavhengig ansettelsesprosess, anses for å være den best kvalifiserte. Mange politikere, men langt fra alle, opparbeider seg kvalifiserende erfaringer til ledende stillinger.

Uryddige ansettelsesprosesser, som Askim og Bach, sammen med mange andre, nører opp under, er det som virker «bananmonarkiserende», ikke at én av kandidatene har en sentral politisk fortid.

Som utenforstående synes jeg ikke det er riktig å ta stilling til om Stoltenberg eller Wolden Bache, eller en helt annen, bør utnevnes. De fremstår begge som godt kvalifiserte, men de har ulike profiler. Et kjernespørsmål er derfor hvilken profil Finansdepartementet mener vil være den mest ønskelige nå. Det må sees i lys av at det er to visesentralbanksjefer som skal utfylle sentralbanksjefen, sammen med kvalifikasjonene i hovedstyret og den pengepolitiske komiteen.

Innlegget var publisert i Minerva 18. januar 2022.