Regjeringen sliter med noe som er veldig enkelt.

Dessverre er det mangelfulle data på hvordan norske sykehjem driver, enten de er kommunale, ideelle eller kommersielle.

Et mangfold av private aktører, med ulike eier- og organisasjonsformer, har lenge spilt, spiller fortsatt og vil lenge spille en svært viktig rolle for at staten skal oppfylle sine velferdsgarantier til befolkningen.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.

Et forbud mot kommersielle aktører, slik Magnus Marsdal metodisk argumenterer for, kan få store negative, utilsiktede konsekvenser for norske skattebetalere og norske barn, skriver Aslak Versto Storsletten.

Det har etter hvert blitt svært vanskelig å forstå hvorfor venstresiden mener at det er fornuftig å fase ut alle offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud. Det inntrykket man får, er at det, av en eller annen grunn, er galt å tjene penger på velferd. Men hvorfor er det galt?

Agendas Tiril Rustad Halvorsen bedriver «cherry picking» i sitt svar til meg om velferdsstaten. Dermed forsvinner de lange linjene.

øril Bjerkan har rett når hun i Aftenposten 10. desember skriver at «konsernbidrag» ikke er betaling for felles tjenester, for eksempel regnskapstjenester, i et barnehagekonsern. Slik betaling heter gjerne «administrasjonsbidrag».

I mine øyne er dette et gode, en viktig del av rettssikkerheten og vårt demokrati. Rettssikkerhet er helt nødvendig for næringslivet, for at bedrifter skal tørre å investere og påta seg langsiktige forpliktelser. Det fremstår fortsatt som uklart hva Bjerkan mener om dette.

Mangfoldet i sektoren blir ikke mindre med kommersielle kjeder med på laget. Kvalitetsutviklingen i barnehagesektoren det siste tiåret har vært drevet frem av store og mellomstore private barnehageaktører.

De private aktørene bidrar til et bredere utvalg av velferdstjenester, mer mangfold, økt fleksibilitet og mer innovasjon, og de gjør det uten at de ansatte tjener for lite eller eierne for mye.

En sannsynlig konsekvens av rekommunaliseringspolitikken som føres i mange norske kommuner nå, er økte kommunale utgifter til pleie og omsorg, uten at man med sikkerhet kan si at dette øker kvaliteten, skriver Bjørn-Kristian Svendsrud i Nettavisen.

Konkurransebetingelsene, anbudsregimene, rammebetingelsene og kontrollen med de ulike sektorene må være så gode som mulig. Dette har velferdstjenesteutvalget nå gitt oss et bedre grunnlag for kunne oppnå.

Aftenposten senker seg ned til et nivå hvor det er om å gjøre å stigmatisere alle som bidrar til vårt velferdssamfunn med sin kompetanse og kapasitet, kapital og kreativitet, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Det er ikke godt å si hva som er verst, å bli langsomt kvalt av noen som sier de setter pris på deg, eller å få klar beskjed om å avvikle fra noen som har det som et kjent politisk standpunkt, skriver Steinar Juel.

Regjeringen er nå i ferd med å gjøre profetien om mindre mangfold og dårligere kvalitet i barnehagesektoren til en realitet, skriver Aslak Versto Storsletten i Nettavisen.

Vi trenger rett og slett bedre kunnskap om kostnader og kvalitet for å føre en mer kunnskapsbasert politikk på feltet og for å kunne regulere bedre, uansett eierform.

Det er rart at ikke venstresiden bruker kreftene sine på å forbedre styringen og reguleringen av både de private, kommunale og ideelle aktørene fremfor å ekskludere en av dem, skriver Kristin Clemet i Minerva.

I en lederartikkel i Trønder-Avisa 6. oktober, som kommenterer en artikkel jeg skrev i Aftenposten 3. oktober, ser det ut som skribenten ikke vet forskjell på offentlig finansierte og privatfinansierte velferds- og utdanningstilbud. Kristin Clemet i Trønderdebatt.

Det blir ikke mer mangfold i barnehagesektoren med kommunisme, Rødt, skriver Aslak Versto Storsletten i VG.

Det er ikkje slik at skattepengar vert godt nytta så lenge vi held dei private unna, skriv Lars Kolbeinstveit i Bergens Tidende.

Ideell og kommersiell sektor har både styrker og svakheter. Styrkene til en sektor bidrar til å kompensere for svakhetene til en annen. Skal vi møte morgendagens utfordringer, trenger vi dem begge.

Når det skal være et likeverdig velferdstilbud, sier det seg selv at det blir begrenset daglig konkurranse mellom de ulike private og offentlige leverandørene. Private aktører er likevel i en annen situasjon enn offentlige. De kan miste oppdragene, og de kan gå konkurs.