Mangfold er bedre enn monopol
Selv om vi har en god offentlig sektor i Norge, hverken kan eller bør den gjøre alt.
Publisert: 23. august 2023
I år er det 20 år siden det ble inngått et oppsiktsvekkende forlik i Stortinget.
Øystein Djupedal fra Sosialistisk Venstreparti (SV) og Siv Jensen fra Fremskrittspartiet (Frp) overrasket det politiske Norge med å bli enige om en barnehagereform.
Utbyggingen av barnehager gikk tregt, og det var fortsatt langt igjen til full barnehagedekning. Men Djupedal og Jensen knekket koden.
De foreslo at det skulle settes en grense for foreldrebetaling, som SV var opptatt av, og at kommunale og private barnehager skulle likebehandles økonomisk, som Frp var opptatt av.
Frp og SV fikk med seg de andre partiene, og i 2004 ble reformenvedtatt av et nesten enstemmig storting.
Og reformen virket. Andelen barn i alderen ett til fem år som gikk i barnehage, økte fra litt over 60 prosent i år 2000 til over 92 prosent i 2019.
Denne positive utviklingen kunne ikke skjedd uten de private aktørene.
I dag har vi full barnehagedekning, og halvparten av alle barn går i private barnehager. Kvaliteten er høy, og barnehagene er en av de velferdstjenestene som folk er mest fornøyd med. Foreldre i Norge er mer fornøyde enn foreldre i Danmark og Sverige er.
Lønner seg for staten
I 2015 var det en flyktningkrise i Europa. Årsaken var krigen i Syria, men også andre konflikter bidro til at det kom 33.000 flyktninger til Norge.
Det ble et akutt behov for mottaksplasser, og igjen var staten helt avhengig av de private. Ved utgangen av 2015 kunne private aktører tilby 45.000 mottaksplasser. De skalerte opp, men måtte også raskt bygge ned igjen, da krisen var over.
Det hele gjentok seg da det brøt ut krig i Europa i 2022.
Så langt har Norge på en god måte tatt imot mer enn 40.000 ukrainere. Det kunne vi ikke greid uten hjelp fra de private mottakene. De er fleksible og kan raskt øke kapasiteten når det oppstår et behov.
I løpet av tre døgn kunne en av de private aktørene tilby 6000 mottaksplasser. Det tar aktøren betalt for, men det er uansett billigere for staten og skattebetalerne enn det ville vært dersom staten skulle ha mange mottakssentre stående tomme i beredskap.
Vi erfarte noe lignende i 2020, da pandemien kom. Oslo kommune inngikk avtaler med private aktører for å være sikre på at flere raskt kunne få testet seg.
Også i sommer fikk vi en påminnelse om hvor viktige de private aktørene kan være.
Kapasitet, kreativitet og kompetanse
Regjeringen har bestemt at den vil ha de private aktørene ut av barnevernet, men det skapte store problemer. Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) måtte nylig kalle de private aktørene inn til krisemøte og «trygle» dem om å hjelpe.
Det viser seg at det er vanskelig for staten og kommunene å erstatte den kapasiteten og unike kompetansen som de private aktørene har.
Eksemplene er nevnt for å illustrere et poeng:
Selv om vi har en god offentlig sektor i Norge, hverken kan eller bør den gjøre alt. Vi trenger kapasiteten, kreativiteten og kompetansen som finnes i privat sektor.
I Norge har vi derfor en lang tradisjon for å bruke offentlige, ideelle og kommersielle leverandører av ulike velferdstjenester. Det offentlige er riktig nok sterkt dominerende, men 10–20 prosent av velferdstilbudet driftes og leveres av private.
Det bidrar til et visst mangfold i tilbudet, valgmuligheter for borgerne og bedre tjenester. De private mister kontrakten dersom kvaliteten ikke er god nok. Og folk er mest fornøyd med tilbudet der det private innslaget er størst.
Offentlige eller private barnehager?
Alle politiske partier i Norge er enige om at det er staten som har ansvaret for at borgerne skal få tilgang til likeverdige velferdstjenester av høy kvalitet. Alle er også enige om at det skal være gratis, det vil si skattefinansiert, eller at betalingen skal være lik for alle.
Det partiene nå er blitt mer uenige om, er hvorvidt private aktører skal få være med på å løse oppgavene og levere de tjenestene som er finansiert av det offentlige. Regjeringen og partiene på venstresiden mener at stat og kommune i stedet bør ha et slags (nesten-) monopol på å drive dem.
I Arbeiderpartiets program for perioden 2001–2005 sto det, svært pragmatisk, at «Arbeiderpartiet vil at private og offentlige barnehager skal likebehandles i forhold til offentlig støtte.» Det var en viktig grunn til at partiet så raskt kunne slutte seg til Jensen og Djupedals forslag.
Nå har Arbeiderpartiet i Oslo inngått en avtale med Rødt om at alle nye barnehager skal være kommunale. Kommunen har så langt brukt over 800 millioner kroner på å kjøpe opp private barnehager.
Ikke alltid meningsfullt skille
Venstresiden presiserer ofte at de ikke er helt mot private aktører, siden de vil slippe til de ideelle aktørene. Men forsøket på å skille ideelle og kommersielle aktører er ikke alltid meningsfylt. Ideelle driver ofte kommersielt, og kommersielle kan drive ideelt.
Overskuddet i et privat sykehjem blir ikke borte selv om det blir tvangsoverført til en ideell stiftelse. Men det som skjer, er at sykehjemmet slutter å betale skatt av overskuddet.
Og en liten ideell aktør som ikke er interessert i å gå med overskudd, vil aldri greie å ekspandere eller være like fleksibel og innovativ som en kommersiell aktør kan være.
Regjeringen har, etter avtale med SV og støttet av Rødt, nedsatt et offentlig utvalg som skal komme med forslag til hvordan barnehagene, barnevernet, skolene, eldreomsorgen, spesialisthelsetjenesten, asyl- og flyktningmottak og arbeidsmarkedstiltakene kan «avkommersialiseres».
På noen områder og i mange kommuner er de allerede i gang. I Oslo er nå de private sykehjemmene overtatt av kommunen eller ideelle aktører. Det gjelder også de sykehjemmene som beboere og pårørende var aller mest fornøyde med.
Det er vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er med på dette.
Statens penger er folkets penger
Det er ingenting som tilsier at kvaliteten blir bedre eller kostnadene lavere dersom kommunene har monopol.
Tjenestetilbudet blir ikke bedre av at det er færre som forsøker å gjøre ting annerledes og bedre. Og det er heller ingenting som tyder på at brukere og pårørende blir mer fornøyde hvis de får færre valgmuligheter.
Også mange arbeidstagere vil gjerne ha anledning til å kunne velge mellom flere arbeidsgivere. 84 prosent av sykepleierne svarer i en undersøkelse at det er viktig for dem at yrket har ulike valgmuligheter når det gjelder arbeidsgiver og arbeidstid.
Statens penger er folkets penger, og folk er ikke like. Vi har ulike meninger, behov og ønsker, og derfor er det naturlig at vi også velger forskjellig.
Hvis ikke staten legger til rette for et mangfold som alle har råd til, vil behovet for og ønskene om å velge tyte ut på andre måter.
Da blir det bare de som har råd til å betale selv, som kan velge.
Innlegget er publisert i Aftenposten 21.8.2023.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting