Trenger vi egentlig et avkommersialiseringsutvalg?
Det er forstemmende å se med hvilken iver regjeringen motarbeider de private aktørene som vi høyst sannsynlig ikke kan greie oss uten i det lange løp.
Publisert: 18. mai 2023
I dag er det tre måneder siden Tor Saglie trakk seg som leder av det såkalte Avkommersialiseringsutvalget.
Det ble så mye bråk og uro i og rundt utvalget at det ikke var mulig for Saglie å fullføre oppgaven.
Regjeringen har ennå ikke oppnevnt en ny leder.
Jeg vet ikke hvorfor en ny oppnevning drøyer. Men min hypotese er at det er vanskelig å få noen til å påta seg oppgaven. Hele utredningen og sammensetningen av utvalget er så politisert, og mandatet så dårlig, at de fleste nok vil betakke seg.
Et av utvalgsmedlemmene har, ved hjelp av en høyst fantasifull konspirasjonsteori, antydet at det er jeg som står bak bråket i utvalget.
Det er det selvsagt ikke, men som et tankeeksperiment: Er det venstresiden eller høyresiden som taper mest på at dette arbeidet eventuelt sklir ut i sanden?
Jeg tror det er høyresiden som taper mest.
Partiene på venstresiden, med Senterpartiet og MDG på slep, er allerede i ferd med å suge livskraften ut av de private aktørene.
De blir regulert stadig strengere. De får dårligere økonomi. Og de føler seg overhodet ikke velkomne.
Regjeringen skryter av at den vil gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Overfor de små, få og private alternativene som i hovedsak er offentlig finansiert, gjennomføres det i praksis en gedigen mistillitsreform.
De private aktørene forsvinner
Mitt tips er at venstresiden ikke trenger noe avkommersialiseringsutvalg for å bli kvitt de private aktørene. De forsvinner av seg selv, hvis Arbeiderpartiet, SV og Rødt – uten motstand fra Sp og MDG – kan videreføre den negative og, for skattebetalerne, svært kostbare politikken sin nasjonalt og lokalt.
Regjeringen har for lengst bestemt seg for å kaste ut de private aktørene i barnevernet. At Barneombudet og fosterhjemmene advarer om konsekvensene, spiller visst ingen rolle.
Nesten alle private sykehjem er overført til kommunen eller ideelle aktører, selv om kvaliteten er like god eller bedre enn på kommunens egne sykehjem. Venstresiden luller seg inn i en forestilling om at store ideelle aktører driver mindre kommersielt enn de kommersielle aktørene gjør, og at det er noe som merkes av pasienter og pårørende. Men det er det ingenting som tyder på.
Friskolene, som ikke engang er kommersielle, føler seg hundset og forfulgt. Det virker ikke som Tonje Brenna vet noe som helst om dem, men hun strammer inn, mistenkeliggjør og forbyr alt hun kan – uten å snakke direkte med dem det gjelder eller de som organiserer friskolene. Hun har visstnok bare besøkt én friskole, i en kommune med Ap-ordfører.
Også de private barnehagene får merke mistilliten fra regjeringen. Det blir stadig vanskeligere å drive privat barnehage i Norge, og dessverre gjorde også Solberg-regjeringen stor skade. Noen av aktørene er sterke, så de skal nok greie seg, men kanskje ikke i Norge. De er mer velkomne i andre land.
Hvor hard staten vil være overfor private asylmottak gjenstår å se. Det er jo ikke helt kostnadsfritt for staten å holde seg med mange tomme asylmottak, i tilfelle det oppstår en ny flyktningkrise.
Av Avkommersialiseringsutvalgets mandat fremkommer det at alt skal over på en «nullprofittmodell». Det gjelder barnehager og skoler, barnevern, eldreomsorg, spesialisthelsetjenester innen for eksempel rus og psykiatri, asyl- og flyktningmottak og arbeidsmarkedstiltak.
Umulig å være annerledes
Jeg tror mange private aktører nærmest føler seg «hatet» av stortingsflertallet og vår nåværende regjering. De greier sakte, men sikkert å ta drepen på dem: Stadig nye reguleringer skal gjøre det umulig å være annerledes enn de offentlige aktørene er. Dermed fratar de også de private aktørene en mulighet til å forsøke å være kreative og gjøre ting annerledes.
De blir ikke akkurat ekspropriert, men i praksis er det på en måte det som skjer.
Av og til antar det komiske proporsjoner: På Arbeiderpartiets landsmøte garanterteJonas Gahr Støre «at ingen sykehjem i Arbeiderparti-styrte kommuner skal ut på anbud til kommersielle konserner mens vi er ved makta!»
Begrunnelsen som Støre og Raymond Johansen gir for at sykehjemmene må være kommunale eller eies av en ideell aktør, er at de ansatte får for dårlig lønn av de private.
Men når Arbeiderpartiet på det samme landsmøtet vil åpne for å forby etablering av private helsetilbud, er det med den motsatte begrunnelsen, nemlig at de ansatte får for god lønn av de private.
Alt som er annerledes med de private er galt. Hvis de kan tvinges til å være helt like de offentlige, blir de jo per definisjon overflødige, og da kan de like gjerne fjernes.
At man samtidig reduserer kapasiteten og dreper kreativiteten, innovasjonskraften og muligheten til å løse oppgaver på en annen eller mer effektiv måte, synes ikke å bekymre venstresiden.
Offentlig sektor eser ut
Det er ikke bare velferdssektoren som merker venstresidens forfordeling av privat sektor. Også i skattepolitikken er det de (norske) privateide bedriftene som rammes. Den sterkt mislikte ekstra (og påstått midlertidige) arbeidsgiveravgiften, for eksempel, rammer bare private arbeidsplasser. Offentlige arbeidsplasser blir «kompensert» av staten, altså av skattebetalerne.
Offentlig sektors andel av BNP for fastlands-Norge er nå beregnet å utgjøre 62,3 prosent. Det er «all time high» og over rekorden i pandemi-året 2020. Vi har en større offentlig sektor enn alle andre demokratiske land.
Nå er ikke en stor offentlig sektor automatisk ensbetydende med mindre frihet for borgerne. Men en stor offentlig sektor er heller ikke ensbetydende med økt produktivitet eller høy kvalitet på de offentlige tjenestene.
Alarmklokkene bør ringe når offentlig sektor bare fortsetter å ese ut.
I et liberalt og innovativt demokrati må det være mangfold og maktspredning.
Derfor er det forstemmende å se med hvilken iver regjeringen nå motarbeider de private aktørene som vi høyst sannsynlig ikke kan greie oss uten i det lange løp.
For Arbeiderpartiets lillavelgere må det være helt uforståelig.
Teksten er publisert i Minerva 16.5.2023.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skatt handler ikke bare om omfordeling
