Private i velferden

Private og offentlige sykehjem – igjen

Dessverre er det mangelfulle data på hvordan norske sykehjem driver, enten de er kommunale, ideelle eller kommersielle.

Steinar Juel

Publisert: 8. april 2022

Anders Kvale Havig og Brooke A. Hollisters svar til meg 2. april tolker jeg som en innrømmelse av at det ikke er så enkelt å overføre amerikanske erfaringer med private sykehjem på norske forhold, slik de gjorde i en kronikk 28. mars. Skal en bruke erfaringer fra et annet land, må en sannsynliggjøre at det er ganske sammenlignbare forhold.

Sykehjemmenes adferd påvirkes sterkt av reguleringene de er underlagt, av hvordan arbeidsmarkedet er organisert, og av om sykehjemmene er brukerfinansierte eller skattefinansierte. På alle disse områdene er det store forskjeller mellom Norge og USA.

Dessverre er det mangelfulle data på hvordan norske sykehjem driver, enten de er kommunale, ideelle eller kommersielle. Det er mer data for dette i Sverige, og forholdene der ligner mer på de norske. I sum er erfaringene fra Sverige at de private kommersielle driver mer effektivt enn offentlige sykehjem, og at kvaliteten er cirka den samme. På noen kvalitetsindikatorer scorer kommersielle bedre enn offentlige, på andre, det som kalles strukturindikatorer, noe lavere. Havig og Hollister legger mest vekt på strukturindikatorene, som består av antall ansatte, deres utdannelse mv.

Når en driver en virksomhet, er hovedmålet å levere god kvalitet ved å bruke produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital på en mest mulig effektiv måte. Antall ansatte og antallet med et visst utdannelsesnivå er derfor ikke i seg selv noe godt mål på kvalitet. Mange ansatte kan være et tegn på ineffektiv drift.

En kollega i Civita har for eksempel funnet ut at vi i Norge har svært mange flere sykepleiere per innbyggere enn i Sverige. (Torstein Ulsrød: «Hvorfor trenger Norge flere sykepleiere enn nesten alle andre land?»). Under pandemien kom det også frem at kravet til antall intensivsykepleiere per intensivplass i Norge er rundt det dobbelte av i Sverige.

Det er høyst uklart om vi får mer igjen i form av bedre tjenester.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 5.4.22.

Relatert

Eirik Løkke

Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten

Stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) uttrykker i Klassekampen (22. juli) et håp om at den norske roingen under fotball-VM kan gjøre nordmenn mer motstandsdyktige mot EU. 

EU og EØS

Kjetil Wiedswang

Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?

EØS-avtalen risikerer en langsom og smertefull død. Island kan bidra med barmhjertighetsdrap.

EU og EØS

Eirik Løkke

Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap 

Venstrelederen argumenterer for at det er viktig med visjoner og drømmer; det kan jeg være enig i. Men enda viktigere er det, særlig for politikere, å vektlegge økonomisk edruelighet når de skal håndtere skattebetalernes penger. 

Finanspolitikk og offentlige utgifter

Jan Erik Grindheim

Sjølvforsyningsgraden og medlemskap i EU

Om det er tryggleik for norsk mat og sjølvforsyningsgraden til det norske folket regjeringa er oppteken av, burde me søkje om medlemskap i EU – heller enn å tru at føresetnaden for å få dette til er at den norske bonden har moglegheit til å ta ut ei inntekt på line med andre grupper i samfunnet.

EU og EØSNæringspolitikk

Steinar Juel

Formue er så mangt

Den formuen som er mest ulikt fordelt i Norge, er den som skaper verdier for alle andre.

FormuesskattUlikhet

Kristin ClemetMathilde Fasting

Nei, det er ikke feil. Det er uenighet.

Helle Stensbak kaller formuesskattdebatten full av feil. Men uenighet om hvordan skattesystemet bør balansere fordeling, verdiskaping og effektivitet er ikke det samme som feil.

Formuesskatt