Temaside: Civita om aktiv næringspolitikk

Det var ikke fellesskapets midler som bygget opp oljevirksomheten. Det var privat kapital og oppfinnsomme og omstillingsdyktige bedrifter. For havvind er det motsatt.

Arbeidskraft er flaskehalsen i Norge, ikke pengene. Politikerne må ta hensyn til det, ellers blir det ikke rom for større forsvar og mer helse og omsorg.

Det bekymringsfulle med dagens situasjon er at Norge tilsynelatende har råd til å la privat sektor krympe.

Subsidiekulturen fører gang på gang til økte kostnader på offentlige prosjekter. Det grønne skiftet er et godt eksempel.

Senterpartiets foreslåtte næringspolitikk har mye godt ved seg. Problemet er at dette havner i skyggen av Vedums bakstreverske politiske prosjekt.

Vår levestandard og økonomiske utvikling vil stagnere, jo mer økonomien preges av subsidie- og støtteordninger.

Når staten bestemmer at strøm skal brukes på sokkelen og til statsstøttede batterifabrikker, hydrogen og ammoniakk, får husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter lide. De får høyere strømpriser.

Det er vanskelig å få øye på Mariana Mazzucatos innflytelse i regjeringen, til tross for et momentum i valgkampen 2021. Det er nok like greit.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

Statkrafts posisjon i det norske kraftmarkedet er trolig for stor. Nedsalg av eierandeler og kraftverk eller oppsplitting av selskapet bør vurderes.

Regjeringens frykt for lønnsomme løsninger på klimakrisen forsinker det grønne skiftet. En våt, lønnsom drøm blir til et dyrt dagdrømmeri.

Det er fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene, at jeg er bekymret for hvordan regjeringen, med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig utplukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten, er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handikap?

«Forurensning må gjøres ulønnsomt slik at bærekraftige løsninger blir lønnsomme. Da kan vi få klimatiltak som virker», skriver Steinar Juel.

Det virker som man er mer opptatt av å peke ut hva Norge skal produsere, enn hva som er lønnsomt. Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

Trenger vi en mer aktiv næringspolitikk i Norge? Bør staten eie, styre og subsidiere mer for at vi skal nå målene i Parisavtalen? Eller bør vi sette en pris på utslipp og la markedet virke i miljøets tjeneste? Hvilken rolle skal staten ha, og hva trengs for at private bedrifter skal skape flere grønne jobber? Se video fra frokostmøtet!

Arbeiderpartiet og Agenda gjentar stadig at de ikke vil gjenta fortidens feil. Men de har ennå ikke forklart hvordan de skal unngå det.

Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess.

Norge har den største offentlige sektoren i OECD, og vi ligger helt i toppskiktet når det gjelder offentlig eierskap. Det private eierskapet synker, mens utlendingene eier mer. Sysselsettingen i offentlig sektor vokser, mens det nå er 200.000 arbeidsledige i privat sektor. I denne situasjonen vil venstresiden skattlegge privat sektor mer, samtidig som staten skal subsidiere mer og eie mer. Er ikke det en veldig pussig politisk prioritering?

Staten har mange virkemidler for å påvirke næringslivet, og ingen har noe imot at de har en «retning». Men store, selektive subsidietiltak og nye statlige selskaper er ikke veien å gå.

Mariana Mazzucato har blitt en viktig premissleverandør for utvikling av forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk i Norge. En ukritisk omfavnelse av hennes ideer bør erstattes med en kritisk og konstruktiv diskusjon, skriver Lars Peder Nordbakken i E24.

Venstresiden går nå mye lenger i å ville føre en politikk der politikerne satser fellesskapets penger på å etablere, kjøpe opp og eie bedrifter. Det viser forslagene som partienes landsmøter skal ta stilling til i vår, skriver Kristin Clemet og Aslak Versto Storsletten.

Vaksinesuksessen viser at venstresiden tar feil. Vi lurer vi oss selv, hvis vi tror vi kan «misjonere» oss til suksess basert på statlige masterplaner, skriver Lars Peder Nordbakken i Aftenposten.