Den våte, lønnsomme drømmen
Vindkraft til havs kan være en våt og lønnsom drøm for alle som er opptatt av å løse klimakrisen.
Publisert: 15. februar 2022
Hvis jeg hadde reist noen år tilbake i tid og fortalt en klimaaktivist en profeti om at fornybar energi snart blir lønnsomt, så tror jeg vedkommende hadde blitt euforisk. Fornybar energi som kutter utslipp og skaper verdier burde jo være populære greier. Et skikkelig kinderegg.
“Men”, måtte jeg også lagt til, “den norske regjeringen vil velge å gjøre det ulønnsomt, og å kaste statlige subsidier etter det”. Da tror selv det mest venstrevridde medlemmet av Natur og Ungdom hadde sett litt undrende på meg.
Da regjeringen holdt en forblåst pressekonferanse på en Oslo-kai i forrige uke, var nyheten nettopp det. Vindkraft til havs skal bygges, men vi skal ikke tjene penger på det.
“Fra ord til handling”, sa næringsminister Vestre (Ap) om regjeringens politikk. Han kunne like gjerne sagt “fra lønnsomhet til subsidier”.
Det har skjedd mye i min levetid. Jeg ble født inn i en verden der fossil energi utkonkurrerte vind- og solkraft på pris. De som ville bygge ut fornybar energi, måtte ikke bare svare på hvorfor det var så viktig å løse den der klimakrisen som lå frem i tid, men også på hvordan de kunne rettferdiggjøre å kaste milliarder av offentlige midler på prosjekter som ikke var lønnsomme.
De siste årene har kostnadene for å bygge ut fornybar energi falt mer enn de fleste kunne forvente. Nå er Europa og store deler av verden i en situasjon hvor det ikke bare er billigere å bygge ut vindkraft fremfor kull- og gasskraft – det er billigere å bygge vindkraft enn å kjøpe selve gassen eller kullet som skal drifte kraftverkene.
Det er en revolusjon av typen som vi ikke trenger å være så bekymret for: en fornybarrevolusjon.
Det er nok mange som tenker at det ikke er så nøye med lønnsomhet når det kommer til klimakrisen, fordi den må løses uavhengig av om løsningene på den er lønnsomme eller ikke.
Men lønnsomhet og fallende kostnader gjør det enklere og billigere å løse klimakrisen. Vi kan jo bare tenke oss en situasjon der Stortinget bruker milliarder av kroner på klimatiltak som stadig viser seg å ikke ha noen effekt. Sånt blir det opprør av og motstand mot, og dermed mindre klimapolitikk.
Og som Statkraft skriver i sitt lavutslippsscenario fra i fjor:
“Det blir lettere å sette mer ambisiøse klimamål når kostnaden ved å kutte utslipp blir lavere”. Og jeg kan legge til: det blir også enklere å gjennomføre utslippskutt.
Det gjør at vi kan bygge ut mer fornybar energi for hver krone som spyttes inn, og kutte mer utslipp for pengene. De som snakker om lønnsomhet for fornybar energi, gjør det ikke fordi de er “grådige kapitalister”, men fordi det gjør at vi når klimamålene våre raskere.
At fornybar energi som ikke lønner seg går saktere å bygge ut, beviser regjeringen selv. De halverer planene for havvindfeltet som kalles Sørlige Nordsjø II, og mener at resten må vurderes nærmere før det kan bygges.
Hvorfor det? Jo, blant annet fordi staten ikke aner hvor mye penger den må betale for utbyggingen. Slik blir det grønne skiftet redusert fra å være noe lønnsomt, noe som skaper arbeidsplasser og bidrar til fellesskapet – til å bli en utgiftspost på statsbudsjettet.
Bakteppet er selvsagt de høye strømprisene. Senterpartiet har fått en foreløpig seier i kampen mot de lønnsomme hybridkablene, som kobler sammen flere land for å gjøre fornybarproduksjon lønnsom, fordi de frykter høyere strømpriser for norske forbrukere.
Men de har ikke lagt frem noe regnestykke som viser det. I perioder hvor det er overproduksjon av fornybar kraft i andre land, vil vi kunne importere kraft gratis eller til og med få betalt for å ta imot strøm.
Kostnaden for kraften må uansett betales av noen. Enten av andre land, av norske forbrukere, eller via statsbudsjetten. Den siste modellen, som regjeringen har valgt, gjør at regningen uansett ender opp hos skattebetalerne.
Det vil den gjøre, enten ved at regjeringen må omprioritere budsjettmidler fra for eksempel helsetjenester til subsidier, eller ved et høyere skattenivå. Det er helt greit å mene, men man kan ikke late som om subsidier er gratis for skattebetalerne.
Statsbudsjettet blir trangere fremover. De siste ti årene før pandemien har politikerne hatt et handlingsrom hvert år på 21 milliarder kroner. De neste ti årene blir det på 4 milliarder kroner, og alt er i utgangspunktet bundet opp i kostnadene av at folk lever lenger. Derfor finnes det ikke rom i statsbudsjettet for å subsidiere alt mulig.
Regjeringens frykt for lønnsomme løsninger på klimakrisen forsinker det grønne skiftet. En våt, lønnsom drøm blir til et dyrt dagdrømmeri.
Innlegget var publisert på TV2.no 13. februar 2022.
Relatert
Skal Norge ut av oljealderen? Da må venstresiden si mer ja.
Aps Frode Jacobsen går i ring
Rikere på papiret, men ikke når skatteregningen kommer
Kunnskapsløst om norsk næringsliv
Lytt til oppdretterne med interesse, men også med sunn skepsis
