Foto: Wikimedia Commons/Klemetsrud_energigjenvinningsanlegg

Det offentlige klarer ikke la være å sløse penger.

Subsidiekulturen fører gang på gang til økte kostnader på offentlige prosjekter. Det grønne skiftet er et godt eksempel.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 10. mai 2023

Denne tekstens argumenter kunne like gjerne vært anvendt på kultursektoren og tiltak som visstnok skal ha kulturell verdi, men for å illustrere poenget tydeligst mulig, handler den om subsidiekulturen som oppstår i kjølvannet av dagens massive miljøindustrielle satsing.

Det grønne skiftet er i gang. Milliarder av skattekroner skal brukes på karbonfangst og -lagring, havvind, batterier og andre tiltak. Dette skjer hovedsakelig gjennom såkalte partnerskap med næringslivet.

Kommersielle selskaper, både offentlige og private, bygger og utvikler prosjekter, mens det offentlige bidrar med skattebetalernes penger – enten i form av direkte eller indirekte subsidier, billige arealer/tomter eller avgiftsfritak. Hva kan gå galt?

Budsjettsprekker

Karbonfangstanlegget til Oslo kommune på Klemetsrud skulle egentlig koste maksimalt 5,5 milliarder kroner, men nå ligger budsjettet «an til å bli sprengt i filler». Istedenfor å fortsette byggingen settes anleggsarbeidene snart på vent, men om lag en halv milliard kroner er allerede brukt.

Hvis ikke anlegget på Klemetsrud kommer i gang, kan det ødelegge for mottaksanlegget for lagring av CO₂ i Øygarden. Da risikerer det store norske CO₂-prosjektet Langskip å synke. Forventet kostnad for Langskip er 27,6 milliarder 2022-kroner, hvorav statens bidrag er forventet å være 17,9 milliarder – før budsjettsprekk.

Havvind har ofte blitt presentert som at det skal være lønnsomt. Men det er tydelig at staten vil betale flere titalls milliarder kroner i subsidier for å oppnå målet om massiv utbygging av havvind. Også de private aktørene som driver med batterisatsing, skriker etter bedre rammebetingelser – les: subsidier.

Fellesskapets ressurser blir gitt til utvalgte grupper i håp om at slike overføringer senere vil gi gevinster til det samme fellesskapet, for eksempel i form av en renere og bedre fremtid. Dette kan høres tilforlatelig ut. Men alt for ofte blir altså prosjektene som støttes med skattebetalernes ressurser, langt dyrere enn de skulle vært i utgangspunktet.

Hvorfor er det slik?

Offentlige penger unndras ofte markedstesten

Når en privat bedrift tar dårlige beslutninger, taper den penger og går i verste fall konkurs. Markedet måler og veier selskapet kontinuerlig, og vil reagere negativt om bedriften tar dårlige avgjørelser. Bedrifter som ikke skaper overskudd, overlever ikke.

Når aktører i prosjekter hvor stat eller kommuner er tungt inne med kapital, tar dårlige beslutninger og taper penger, hevdes det gjerne at prosjektet ikke har nok ressurser, eller at vi ikke bør la markedet avgjøre hvilke prosjekter som overlever. Dette gjelder spesielt tiltak som sies å ha en klimamessig gevinst eller en kulturell verdi. I noen tilfeller kan dette være riktig, men alt for ofte blir det ikke trukket et tilstrekkelig skille mellom politikk og rasjonell prosjektstyring.

Når prosjektet for karbonfangst og -lagring i Norge nå har startvansker og behov for ekstraordinære kapitalinnskytninger, blir det trolig vanskelig for stat og kommuner bare å legge ned prosjektet. Selv om det offentlige har mulighet til å legge ned hele prosjektet i dette tilfellet, vil dette trolig oppfattes som en svært krevende avgjørelse, fordi det ligger tverrpolitisk prestisje i prosjektet – det er en hjørnestein i den norske klimasatsingen.

I tillegg er store summer av skattebetalernes penger allerede inne i prosjektet. Det er en stor risiko for at det offentlige på sett og vis føler seg tvunget til å stadig skyte inn mer kapital, noe man for eksempel så tendenser til i Sas.

Vi risikerer altså at slike prosjekter ender med å ligne mer på økonomiske sluk enn tradisjonell forretningsvirksomhet. Det offentlige evner ofte ikke å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet på egenhånd.

«Eierløse» penger

Det hviler ikke et reelt ansvar på politikerne og byråkratene når de investerer i prosjekter, fordi de ikke risikerer sine egne sparepenger, i motsetning til private aktører og bedriftsledere som forvalter, risikerer og står til ansvar for egne og investorenes kapital.

Politikere og byråkrater risikerer i begrenset grad sanksjoner for sine beslutninger. Det er lettere å bruke «eierløse» penger mer slurvete, mindre effektivt og mindre omsorgsfullt enn vi bruker våre egne penger.
Når vi stadig ser eksempler på at det er ekstrem forskjell på de opprinnelige estimatene og den endelige summen på offentlige prosjekter, handler dette om incentiver – om måten vi bruker «eierløse» penger på.

De involverte partene i prosjektene har interesse av å legge et så lavt prisestimat som mulig når konseptet på prosjekter skal velges. De skal vinne i budsjettet – i kampen om pengene. Når prosjektet er vedtatt, har de samme partene interesse av å øke kvaliteten på prosjektet, legge til nye behov og så videre. De kan gjøre dette, fordi de vet at prosjektet ikke blir stoppet.

Selv om kostnadene øker kraftig fra de opprinnelige estimatene, er det ikke tradisjon for å ta prosjektet tilbake til start. Hvorfor skal de det? De bruker ikke sine egne penger. Beslutningene blir ikke fattet av enkeltmennesker og selvstendige, private eiere, som satser sine egne penger. Slik er subsidiekulturen.

Avslutningsvis er det viktig å påpeke at det ikke er menneskene som arbeider i offentlig sektor som er problemet. Det er systemet og den politiske (subsidie)kulturen som er problemet.

Innlegget var publisert i Subjekt 8. mai 2023.