Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Klima og miljø

Når næringspolitikk setter klimamålene i skyggen

Det virker som man er mer opptatt av å peke ut hva Norge skal produsere, enn hva som er lønnsomt. Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

Steinar Juel

Publisert: 6. juli 2021

Politiske partier, organisasjoner i arbeidslivet og andre peker stadig oftere på «hva vi må satse på» av næringer for å løse klimaproblemene og erstatte den svært lønnsomme petroleumsnæringen.

I partiprogrammet for 2021–25 har Arbeiderpartiet satt som mål at eksporten utenom olje og gass skal øke med 50 prosent innen 2030, at aktivitetsnivået på norsk sokkel skal opprettholdes med annen aktivitet når olje- og gassproduksjonen faller, at verdiskapningen innen havbruk skal dobles innen 2030 og at det skal legges til rette for mer industri.

Representanter fra de fire rødgrønne partiene Ap, MDG, Sp og SV skrev i en rapport i 2019 at det bør utvikles en strategi for å doble norsk industrieksport utenom petroleumsklyngen innen ti år. Flere sier at vi må satse på hydrogen, batteriteknologi og havvind.

Det kan godt være at næringslivet vil finne det lønnsomt å satse på noe av dette, men det vil helt sikkert også satse på mye annet. Så lenge klimamålene nås, er det et problem om næringslivet i hovedsak heller gjør noe annet enn å følge disse utvalgte retningene?

Hvorfor skal det være et mål at eksporten utenom olje og gass skal øke med 50 prosent? Like etter krigen, da det var rasjonering og importkontroll, ble det vektlagt å få opp eksporten.

Den gang fungerte de internasjonale kapitalmarkedene også dårlig, og vi opererte i en verden med faste valutakurser. Det er høyst forunderlig at politiske mål om eksportvekst nå igjen dukker opp.

Eksport er ikke noe selvstendig mål i den økonomiske politikken, men noe vi må ha for å importere varer og tjenester vi ønsker og av en eller annen grunn ikke finner lønnsomt å produsere selv.

Jo mindre ressurser vi kan bruke på eksport, jo bedre er det. Det ideelle er å kunne eksportere produkter som er svært høyt priset og som krever lite kapital og arbeidskraft å produsere. Da får vi store eksportinntekter til å importere det vi måtte trenge, samtidig som det meste av arbeidskraften og kapitalen kan brukes til å tilfredsstille andre behov.

Lønnsomhet må være førende for hva vi skal produsere. Er det mest lønnsomt å produsere noe for eksport, for så å kunne importere andre produkter vi ønsker, så bør vi gjøre det.

Er det derimot mer lønnsomt å produsere produkter for innenlandsk bruk heller enn for eksport, så bør vi heller gjøre det. Følger vi dette prinsippet, og det er åpenhet for frihandel, får vi den høyeste verdiskapningen og det høyeste velstandsnivået.

Men er det ikke viktig med en viss balanse mellom eksport og import? Over tid vil det være det for de fleste land. Det løses imidlertid ikke ved å prioritere eksport eller ved å begrense importen, slik som USA forsøkte under president Trump.

Det er forholdet mellom sparing og investeringer i et land som bestemmer utviklingen i utenriksbalansen. Nå som vi har en flytende valutakurs, reagerer også den når utsiktene for utenriksbalansen svekkes.

Lønnsomme investeringer, fleksibelt arbeidsmarked, fleksibel valutakurs og en økonomisk politikk som hindrer finansielle ubalanser i privat og offentlig sektor er den beste medisinen mot problemer med utenriksbalansen og vedvarende høy arbeidsledighet.

Noe av det minst kloke vi kan gjøre, er å subsidiere eksport. Vi taper da på å produsere noe vi skal selge for å kunne importere det vi egentlig vil ha, helt omvendt av hvordan det bør være. Norske skattebetalere subsidierer da utenlandske kjøpere.

Det gjorde vi på 1970-tallet, da skipseksport ble tungt subsidiert. Tønnes Thompson skrev i DN 4. juni at han frykter at vi kan komme til å gjøre det samme med el-eksport fra eventuelle havvind-prosjekter på norsk sokkel.

Er det ikke viktig å bygge videre på den ingeniørkompetansen vi har opparbeidet gjennom oljeeventyret? Jo, hvis vi kan bruke den til noe som er lønnsomt og verdiskapende. Hvis ikke, er dette ressurser som bør omstilles til å gjøre noe annet. Omstilling er helt normalt i en markedsøkonomi.

Det blåser en politisk vind over landet hvor det virker som at man er mer opptatt av å peke ut hva norsk næringsliv skal produsere, enn av å nå klimamålene på en mest mulig effektiv måte.

At det som skal produseres må skape verdier og være lønnsomt, i det minste over litt tid, er det mindre oppmerksomhet mot. Det er noe konserverende over den næringspolitiske debatten: Vi bør gjøre noe liknende som det vi gjør nå, men med en grønnere vri.

Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 4. juli 2021.

Publisert: 14. desember 2021
Aktiv næringspolitikk Klima Næringspolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Strømnett og strømpriser
Mats Kirkebirkeland

Å gamble med fellesskapets Energi

Norges nest største kraftselskap måtte bokføre et tap på 5,5 milliarder kroner på prissikring i 2022.
Offentlig eierskapNæringspolitikk
klima
Lars Peder Nordbakken

Grønn frihandel er løsningen, ikke grønn proteksjonisme

En grønn frihandelsavtale kan fjerne toll på grønne produkter, energi, teknologi, tjenester og investeringer, skriver Lars Peder Nordbakken.
ØkonomiKlima og miljø
Strømkabler, fjellet, Rauland
Mats Kirkebirkeland

Risiko i Statkraft

Statkraft og selskapets tradere tjener milliarder. Men er det en risiko for at oppsiden er privatisert, mens nedsiden er sosialisert?
Offentlig eierskapØkonomiNæringspolitikk
ideer innovasjon
Lars Peder Nordbakken

For lettvint om Mazzucato

Haugland og Myklebust dekker over økonomifagets mangfold, og forvirrer mer enn å klargjøre.
Innovasjon og entreprenørskapØkonomiNæringspolitikk
Kristin Clemet

Kåre Willochs ånd

Hans Jacob Huun Thomsen gjør det litt for lett for seg når han bruker Kåre Willoch som utgangspunkt for å kritisere Høyre, og Civita på Facebook, for ikke å kritisere de som nå flytter til Sveits.
NæringspolitikkSkatt og avgifter
Norge Lindesnes kommune
Skjalg Stokke Hougen

Kommunalt selvstyre må bevares

Finnes det tiltak som kommuner kan gjøre, for å tiltrekke seg næringsvirksomhet og arbeidskraft, som helt sikkert ikke går ut over andre kommuner? Det korte svaret er nei, og det er heller ikke noe problem.
ØkonomiNæringspolitikkSkatt og avgifter

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo