Økonomi

Er vi i ferd med å skusle bort det mest effektive klimatiltaket?

Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.

Publisert: 22. mai 2021

Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.

Et stort flertall av samfunnsøkonomer internasjonalt har ment det i flere år. I fjor høst konkluderte Klimaomstillingsutvalget, et privat utredningsarbeid som WWF, Norsk klimastiftelse og Civita tok initiativ til, med det samme. I slutten av mars konkluderte både regjeringens klimaplan 2021–2030 og det offentlige utvalget bak utredningen «Norge mot 2025» likeså: En konsekvent gjennomført avgift på klimagassutslipp på et tilstrekkelig høyt nivå, både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, er det mest effektive tiltaket for å lykkes med det grønne skiftet – i tråd med Parisavtalens forpliktende målsetting om oppnådd karbonnøytralitet innen 2050.

Regjeringens klimaplan konkretiserte anbefalingen av karbonprising som hovedvirkemiddel i klimapolitikken til en gradvis økning i CO₂-avgiften opp til 2000 kroner per tonn i 2030. Under den antagelse at også prisen på EUs utslippskvoter utvikler seg tilsvarende, så det ut til at det politiske Norge endelig var i ferd med å gi et holdbart svar på et klimapolitisk hovedproblem: At prisene på de varene vi kjøper, ikke reflekterer de reelle kostnadene ved utslipp av klimagasser for samfunnet som helhet. Tilsvarende gjelder for andre miljøkostnader.

En ikke uvesentlig fordel med effektiv karbonprising er at avgiftene ikke bare er treffsikre og skaper tydelige incentiver til grønn innovasjon og omstilling for både næringsliv og forbrukere, men også gir merinntekter til fellesskapet. Avgiftsinntektene, som må forventes å nå et toppnivå en gang mellom 2021 og 2050, for deretter å synke til null rundt 2050, gjør det også mulig å kompensere for de mest urettferdige fordelingseffektene, både etter inntekt og geografi.

Her er NOU 2021:4, Norge mot 2025, enda tydeligere enn regjeringens klimaplan: «En grønn omstilling som oppfattes som rettferdig, er en forutsetning for å lykkes med det grønne skiftet».

Vi sitter dermed igjen med to grunnleggende suksessfaktorer: Effektiv prising og rettferdig fordeling av byrdene. Løsningen på det siste kan være en riktig innrettet utbetaling av en klimabonus til innbyggerne, en rimelig innrettet reduksjon av inntektsskatten eller en kombinasjon av begge deler. Provenynøytralitet for offentlige budsjetter over tid taler i favør av såkalt karbonavgift til fordeling (KAF).

Problemet er at begge hovedalternativer til regjeringskonstellasjon etter valget i høst legger opp til å blokkere for ovennevnte muligheter til å kombinere effektiv karbonprising med rettferdig byrdefordeling. Det er litt av et paradoks.

Arbeiderpartiet ønsker å regjere sammen med Senterpartiet og SV. SV vil ha en rettferdig innrettet KAF. Sp sier blankt nei til effektiv karbonprising, mens Ap gir signaler om å ville utvanne karbonprisingen, slik at det ikke skal merkes så mye på pumpeprisen. De to andre partiene som kan komme til å bidra til et flertall for denne regjeringskonstellasjonen, MDG og Rødt, går begge inn for en KAF-løsning.

De nåværende regjeringspartiene, Høyre, Venstre og KrF, vil alle, i tråd med regjeringens klimaplan, heve CO₂-avgiften gradvis opp til 2.000 kroner per tonn i 2030. I tillegg vil de kompensere de økte avgiftene med reduksjoner i andre skatter og avgifter og ta hensyn til en rimelig sosial og geografisk byrdefordeling. Men deres mest sannsynlige samarbeidspartner, Frp, stritter imot økte karbonavgifter.

Dermed ser det ut til at det mest effektive klimatiltaket står i fare for å bli blokkert på både den rødgrønne og den borgerlige siden. Konsekvensen kan bli en kostbar affære, siden den som fraskriver seg å ta i bruk det mest kostnadseffektive virkemiddelet, nødvendigvis må kompensere med mer risikable og ineffektive former for statlige direkteinngrep – hvis man samtidig mener alvor med å innfri Parisavtalens klimamålsettinger.

Uten effektiv prising av klimautslipp må det med andre ord bli vesentlig mer bruk av økte subsidier og tilskudd, teknologi- og omstillingsstøtte, flere direkte reguleringer, forbud og påbud, samt en serie eksperimenter med mer direkte former for statlig styring og aktivt eierskap. Dermed oppnås to ting: Svekket vekstevne og dyrere utslippskutt. Det vil være et klimapolitisk luftslott.

Og ingen trenger være i nevneverdig tvil om hvem som må plukke opp regningen for dette luftslottet. Det må vi alle.

Innlegget var publisert i E24 20. mai 2021.