Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Økonomi og velferd

Er vi i ferd med å skusle bort det mest effektive klimatiltaket?

Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 22. mai 2021

Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.

Et stort flertall av samfunnsøkonomer internasjonalt har ment det i flere år. I fjor høst konkluderte Klimaomstillingsutvalget, et privat utredningsarbeid som WWF, Norsk klimastiftelse og Civita tok initiativ til, med det samme. I slutten av mars konkluderte både regjeringens klimaplan 2021–2030 og det offentlige utvalget bak utredningen «Norge mot 2025» likeså: En konsekvent gjennomført avgift på klimagassutslipp på et tilstrekkelig høyt nivå, både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, er det mest effektive tiltaket for å lykkes med det grønne skiftet – i tråd med Parisavtalens forpliktende målsetting om oppnådd karbonnøytralitet innen 2050.

Regjeringens klimaplan konkretiserte anbefalingen av karbonprising som hovedvirkemiddel i klimapolitikken til en gradvis økning i CO₂-avgiften opp til 2000 kroner per tonn i 2030. Under den antagelse at også prisen på EUs utslippskvoter utvikler seg tilsvarende, så det ut til at det politiske Norge endelig var i ferd med å gi et holdbart svar på et klimapolitisk hovedproblem: At prisene på de varene vi kjøper, ikke reflekterer de reelle kostnadene ved utslipp av klimagasser for samfunnet som helhet. Tilsvarende gjelder for andre miljøkostnader.

En ikke uvesentlig fordel med effektiv karbonprising er at avgiftene ikke bare er treffsikre og skaper tydelige incentiver til grønn innovasjon og omstilling for både næringsliv og forbrukere, men også gir merinntekter til fellesskapet. Avgiftsinntektene, som må forventes å nå et toppnivå en gang mellom 2021 og 2050, for deretter å synke til null rundt 2050, gjør det også mulig å kompensere for de mest urettferdige fordelingseffektene, både etter inntekt og geografi.

Her er NOU 2021:4, Norge mot 2025, enda tydeligere enn regjeringens klimaplan: «En grønn omstilling som oppfattes som rettferdig, er en forutsetning for å lykkes med det grønne skiftet».

Vi sitter dermed igjen med to grunnleggende suksessfaktorer: Effektiv prising og rettferdig fordeling av byrdene. Løsningen på det siste kan være en riktig innrettet utbetaling av en klimabonus til innbyggerne, en rimelig innrettet reduksjon av inntektsskatten eller en kombinasjon av begge deler. Provenynøytralitet for offentlige budsjetter over tid taler i favør av såkalt karbonavgift til fordeling (KAF).

Problemet er at begge hovedalternativer til regjeringskonstellasjon etter valget i høst legger opp til å blokkere for ovennevnte muligheter til å kombinere effektiv karbonprising med rettferdig byrdefordeling. Det er litt av et paradoks.

Arbeiderpartiet ønsker å regjere sammen med Senterpartiet og SV. SV vil ha en rettferdig innrettet KAF. Sp sier blankt nei til effektiv karbonprising, mens Ap gir signaler om å ville utvanne karbonprisingen, slik at det ikke skal merkes så mye på pumpeprisen. De to andre partiene som kan komme til å bidra til et flertall for denne regjeringskonstellasjonen, MDG og Rødt, går begge inn for en KAF-løsning.

De nåværende regjeringspartiene, Høyre, Venstre og KrF, vil alle, i tråd med regjeringens klimaplan, heve CO₂-avgiften gradvis opp til 2.000 kroner per tonn i 2030. I tillegg vil de kompensere de økte avgiftene med reduksjoner i andre skatter og avgifter og ta hensyn til en rimelig sosial og geografisk byrdefordeling. Men deres mest sannsynlige samarbeidspartner, Frp, stritter imot økte karbonavgifter.

Dermed ser det ut til at det mest effektive klimatiltaket står i fare for å bli blokkert på både den rødgrønne og den borgerlige siden. Konsekvensen kan bli en kostbar affære, siden den som fraskriver seg å ta i bruk det mest kostnadseffektive virkemiddelet, nødvendigvis må kompensere med mer risikable og ineffektive former for statlige direkteinngrep – hvis man samtidig mener alvor med å innfri Parisavtalens klimamålsettinger.

Uten effektiv prising av klimautslipp må det med andre ord bli vesentlig mer bruk av økte subsidier og tilskudd, teknologi- og omstillingsstøtte, flere direkte reguleringer, forbud og påbud, samt en serie eksperimenter med mer direkte former for statlig styring og aktivt eierskap. Dermed oppnås to ting: Svekket vekstevne og dyrere utslippskutt. Det vil være et klimapolitisk luftslott.

Og ingen trenger være i nevneverdig tvil om hvem som må plukke opp regningen for dette luftslottet. Det må vi alle.

Innlegget var publisert i E24 20. mai 2021.

Publisert: 22. november 2022
Klima Klimapolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

AI eldreomsorg eldre kvinne
Aslak Versto Storsletten

Agenda prøver å overbevise folket om at folket tar feil

Private innslag i eldreomsorgen er en styrke for velferdsstaten.
VelferdsstatenPrivate i velferden
Unge, samfunnsdebatt, ytringsfrihet, unge stemmer
Skjalg Stokke Hougen

Generasjon anti-konform

Unge svermer hverken for Greta eller Jordan Peterson. De ønsker bare å stake ut sin egen kurs og de tenker relativt fritt om en rekke temaer.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
AI innovasjon politikk problemløsning
Lars Peder Nordbakken

Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»

I praktisk omgang med slike utfordringer er vi helt avhengige av å utvikle en riktig forståelse av problemets natur, og forstå de kritiske samvirkende faktorene bak problemet.
IdeerInnovasjon og entreprenørskapNæringspolitikk
AI helse og omsorg
Aslak Versto Storsletten

Agendas feilslutning

Tankesmien Agenda reagerer negativt på resultatene i en undersøkelse som viser samme trend som Agenda selv har kommet frem til.
VelferdsstatenPrivate i velferden
AI EU fra utsiden
Mathilde Fasting

EØS-avtalen er ikke nok

Er EØS-avtalen og tilhørende avtaler dekkende for Norges behov?
Økonomi og velferdEU og EØS
AI Oslo leilighetsblokk
Skjalg Stokke Hougen

Tredje boligsektor er et feilspor

Med stigende priser er eierlinjen under press, og mange av politikernes forslag til løsninger vil kunne gjøre vondt verre. 
BoligpolitikkØkonomi og velferd

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo