Fenomenet Mariana Mazzucato

Mariana Mazzucato har blitt en viktig premissleverandør for utvikling av forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk i Norge. En ukritisk omfavnelse av hennes ideer bør erstattes med en kritisk og konstruktiv diskusjon, skriver Lars Peder Nordbakken i E24.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 20. april 2021

Etter publiseringen av boken The Entrepreneurial State i 2013 ble forfatter Mariana Mazzucato invitert til å holde et foredrag for EU-kommisjonen om bokens hovedpåstand: statens undervurderte rolle som katalysator for nyskaping gjennom finansiering av banebrytende forskning og teknologiutvikling. Beviset bestod i en serie historiske fortellinger om den amerikanske statens forskningsbragder, fra Apollo-programmet til GPS og medisiner.

Mazzucatos energiske foredrag fikk en oppløftende mottagelse i EU-kommisjonen. Det varte ikke lenge før Mazzucato ble invitert til å holde foredrag for toppledere innen offentlig forvaltning og politikk over hele verden, inntil hun selv ble så lei av å bli møtt med «tomme godord» at hun, etter eget utsagn, tok initiativet til å etablere Institute for Innovation and Public Purpose ved University College London. Formålet var å videreutvikle de innovasjonspolitiske ideene for å oppnå større politisk gjennomslag. Det har hun lyktes med.

Som spesialrådgiver for EU-kommisæren for forskning, vitenskap og innovasjon forfattet Mazzucato i 2018 rapporten Mission-Oriented Research & Innovation in the European Union. Rapporten har siden dannet skole og bidratt sterkt til dreiningen av EUs innovasjonsprogram og Green Deal i oppdragsorientert retning.

To bøker senere, etter The Value of Everything (2018) og Mission Economy (2020), og med over 160.000 følgere på Twitter, er Mazzucatos navn og ideer til stede overalt hvor det diskuteres nærings- og innovasjonspolitikk med utgangspunkt i store samfunnsutfordringer.

Mazzucato fremhever mer enn gjerne at hun til og med lyktes med å sette sitt oppdragsorienterte preg på Theresa Mays post-Brexit industristrategi fra 2017. I Skottland, hvor Mazzucato også inngår i regjeringens økonomiske råd, ble det i fjor etablert en statlig investeringsbank for å finansiere grønne prosjekter. Ideen kom fra Mazzucato.

Nå blir Mazzucatos råd om oppdragsorientert forskning og innovasjon, inkluderende og bærekraftig vekst, lyttet til av politiske beslutningstakere over hele verden, inklusive konkrete rådgivende roller i OECD, FN, Italia, Sør-Afrika og Finland.

For ikke å glemme i Norge, hvor hun i flere år har vært medlem av ekspertpanelet i Norges forskningsråd og holdt en rekke foredrag. Når Forskningsrådet i disse dager er i gang med å utvikle en tydeligere oppdragsorientert strategi er det med direkte referanse til Mazzucato.

Den ferske Manifest-rapporten Den grønne kjempen – En ny industristrategi for Norge, publisert med støtte fra Kjell Inge Røkke, er forfattet av Mazzucatos team. Da partiene Ap, Sp, SV og MDG, i samarbeid med tankesmien Agenda, i fjor la frem rapporten Fire samfunnsoppdrag for rettferdig grønn vekst ble det heller ikke lagt skjul på hvor inspirasjonen kom fra: Mazzucato.

Mariana Mazzucato har med andre ord blitt en viktig premissleverandør for utvikling av forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk i Norge.

Mazzucatos universalløsning er en mer aktiv stat som går foran og viser retning, styrer og finansierer forsknings- og innovasjonsinvesteringer gjennom nye sektorovergripende samfunnsoppdrag.

Alt dette finner vi også igjen i den nylig publiserte rapporten Den grønne kjempen, hvor det anbefales at Norge tar steget fra oljenasjon til grønn kjempe gjennom kraftfulle statlige grep. Etablering av nye statlige selskaper innen ny fornybar energi, omdanning av Equinor til et oppdragsorientert statseid selskap, samt etablering av et grønt industrielt holdingselskap til å koordinere statens samlede eierskap, for å sikre en styrt realisering av den grønne omstillingen.

I tillegg kommer en stor statlig finansiell mobilisering med følgende ingredienser: etablering av en statlig grønn investeringsbank, en bank for bærekraftig internasjonalt samarbeid, samt en grønn revisjon av handlingsregelen.

Det man derimot ikke finner i denne rapporten er ikke uvesentlig: hva tiltakene vil koste og hvor stor risikoen for store feilinvesteringer er, når det foreslås å kanalisere betydelige ressurser inn i prosjekter som ikke trenger å vise sin verdiskapende berettigelse gjennom markedets konkurransedrevne seleksjonsprosess.

Vi finner heller ingen drøfting av mulige styringsutfordringer som kan oppstå når de foreslåtte tiltakene legges på toppen av allerede planlagte klimapolitiske tiltak, samt et fra før komplekst offentlig virkemiddelapparat. Dette til tross for at forslagene utvilsomt vil medføre økte styringsproblemer og større vansker med å kontrollere politisk delegert makt.

Mindre overraskende er det at Mazzucato og hennes team helt unnlater å drøfte betydningen av den brede og markedsfunderte veien til grønn omstilling, som en stor majoritet av samfunnsøkonomer anbefaler: mer effektiv prissetting av klimautslipp.

Mazzucatos argumenter bygger på visjonære fortellinger, som både avviser konvensjonell økonomisk teori og en stor evidensbasert forskningslitteratur på området. I stedet lener hun seg på en kombinasjon av økonomisk historie, økonomisk sosiologi og strategisk endringsledelse.

Men fortellinger er ikke nok når man lover å skape nye, store statsfinansierte «industrieventyr», selv om budskapet lyder som musikk i ørene på styringsoptimistiske politikere som gjerne vil være handlingskraftige.

Innlegget var publisert i E24 18. april 2021.