En økonomisk nasjonalisme ser igjen ut til å gripe om seg internasjonalt. Hva vil det kunne bety for et lite land med en åpen økonomi som Norge?

Det bekymringsfulle med dagens situasjon er at Norge tilsynelatende har råd til å la privat sektor krympe.

Senterpartiets foreslåtte næringspolitikk har mye godt ved seg. Problemet er at dette havner i skyggen av Vedums bakstreverske politiske prosjekt.

Finnes det tiltak som kommuner kan gjøre, for å tiltrekke seg næringsvirksomhet og arbeidskraft, som helt sikkert ikke går ut over andre kommuner? Det korte svaret er nei, og det er heller ikke noe problem.

Skal noen bruke mer, må andre bruke mindre, for eksempel av ren elektrisitet eller arbeidskraft.

Når staten bestemmer at strøm skal brukes på sokkelen og til statsstøttede batterifabrikker, hydrogen og ammoniakk, får husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter lide. De får høyere strømpriser.

Tax Justice kritiserer Bø i Vesterålen for de grepene de har tatt for å bli en attraktiv kommune. Problemet er at argumentene som fremsettes, ikke treffer det debatten dreier seg om: Distrikts- og næringspolitikk.

Mistilliten som næringslivet på Sørlandet nå kjenner på, er dessverre en del av et større problem. Store deler av venstresiden mangler forståelse for viktigheten av verdiskaping.

Den vanlige oppfatningen om at Senterpartiet er distriktenes parti stemmer ikke. Vi må skille mellom bønder og distrikter.

Hvis kommuner, som Bø i Vesterålen, skal ha mulighet til å bli like attraktive som mer sentrale kommuner, burde de ha større frihet til å velge virkemidler selv.

Den vanlige oppfatningen om at Senterpartiet er distriktenes parti, stemmer ikke på alle områder. I hvert fall ikke hvis vi ser på hva som skaper levende lokalsamfunn.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

Er det borgerlig politikk å opprette en «svarteliste» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig?

Jeg er ikke uenig med Bellonas Hallstein Havåg i at det grønne skiftet krever nye teknologier og nye produkter. Uenigheten går på klokskapen i at staten gjennom ulike støttetiltak skal gå inn for at bestemte produksjoner skal ligge i Norge.

Det er fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene, at jeg er bekymret for hvordan regjeringen, med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.

Det er menneskelig å bekymre seg unødvendig. Det er ingen grunn til at et stort underskudd på handelsbalansen til Fastlands-Norge skal holde næringsministeren våken om natten.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk.

Når dette ikke fanges opp i Aftenpostens måling, er det fordi dette svaralternativet ikke er med i deres undersøkelse.

"Det siste vi trenger nå er en ny form for klimapolitisk merkantilisme som drives frem av overmodige politikere som ikke forstår sine egne kunnskapsillusjoner", skriver Lars Peder Nordbakken.

"Forurensning må gjøres ulønnsomt slik at bærekraftige løsninger blir lønnsomme. Da kan vi få klimatiltak som virker", skriver Steinar Juel.

Jeg kjenner ingen som tror at markedet vil løse klimaproblemene uten at det innføres et system hvor forurenser betaler.

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Nils Kristian Sandtrøen drøfter i en kronikk i VG 13. juli flere sider den økonomiske utviklingen i Norge. Kronikken bærer preg av å være en valgkamptekst, og jeg skal ikke blande meg inn i valgkampen. Jeg finner det likevel nødvendig å kommentere to av de temaene Sandtrøen tar opp.

Det virker som man er mer opptatt av å peke ut hva Norge skal produsere, enn hva som er lønnsomt. Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

Her har vi samlet publikasjonene gitt ut av Civita, og et utvalg av artiklene skrevet av ansatte, i debattene om aktiv næringspolitikk, grønn omstilling og innovasjon

Når vi nå har behov for en bred transformasjon av økonomi og næringsliv, er det avgjørende at vi får frem et mangfold av mulige løsninger. Det sikres best ved å få markedet til å virke i miljøets tjeneste, blant annet ved å sette en pris på utslipp, og ved at vi fører en næringspolitikk som virker så generelt som mulig.

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess.

I lederen i Avisa Nordland 26. april tas det til orde for mer statlig eierskap. Om det vil fungere er høyst usikkert. Vi har lyktes med mye i norsk økonomi til nå. Det har mange forklaringer, men en vesentlig årsak er en god arbeidsdeling mellom politikk og gode rammebetingelser på den ene siden, og et omstillingsdyktig næringsliv med åpen markedskonkurranse på den andre.

Mariana Mazzucato har blitt en viktig premissleverandør for utvikling av forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk i Norge. En ukritisk omfavnelse av hennes ideer bør erstattes med en kritisk og konstruktiv diskusjon, skriver Lars Peder Nordbakken i E24.