Aktiv næringspolitikk

Publisert: 23. mai 2023

Hva er aktiv næringspolitikk?

Aktiv næringspolitikk er en betegnelse på en viss type politikk som føres overfor næringslivet.

Det er vanskelig å gi en presis definisjon på såkalt aktiv næringspolitikk. Det er lettere å si hva det ikke er. Aktiv næringspolitikk er ikke næringsnøytral politikk.

Næringsnøytralitet tilstreber størst mulig grad av generelle rammebetingelser og likebehandling for alle næringer og enkeltbedrifter. Næringsnøytralitet innebærer derfor størst mulig grad av generelle og like spilleregler for alle, og minst mulig særbehandling og favorisering av enkelte næringer og næringsaktører. En fullstendig nøytral næringspolitikk er å gi alle de samme skattesatsene og unngå å gi utvalgte grupper, bedrifter eller personer subsidier, enten om det er direkte kapitaloverføringer, billige tomter/arealer eller særmerkede avgiftsfritak som andre ikke har. Tilhengere av næringsnøytral politikk vil være skeptiske til statlige tiltak ettersom de mener det vil kunne skape favorisering og uheldige vridninger.

Basert på beskrivelsen av en næringsnøytral politikk, kan vi si at en aktiv næringspolitikk er en selektiv næringspolitikk, hvor politikken og staten særbehandler og favoriserer utvalgte næringer eller enkeltbedrifter.

Tilhengerne av aktiv næringspolitikk vil i ulik grad støtte statlige tiltak med det formål å stimulere næringsaktivitet. En aktiv næringspolitikk kan derfor beskrives som å gi ressurser fra fellesskapet til utvalgte grupper i håp om at slike overføringer senere vil gi gevinster til det samme fellesskapet, for eksempel i form av en renere og bedre fremtid.

Historie

Norge har relativt lang erfaring med såkalt aktiv næringspolitikk. I andre halvdel av 1960-årene hadde den norske staten store styringsambisjoner, og den gikk gradvis bort fra den mer disiplinerte linjen fra årene etter krigen. Dette toppet seg i 1970-årene. Statlige investeringer ble mer enn tidoblet i løpet av tiåret – og dette skyldtes langt mer enn statens rolle i oljebasert industri. Flere problemer ble brakt fram for den norske staten, som ble mer generøs i sin støttepolitikk.

Nye Tofte er ett av flere eksempler. Det var et prosjekt, initiert av Norske Skog, som gikk ut på å bygge et nytt produksjonsanlegg for å få lavere driftskostnader og minske miljøutslipp. Med den generøse norske staten på laget satte man i gang. Men det gikk dårlig. Stadige nye kapitalbehov og andre startvansker førte til at prosjektet endte i skifteretten.

Staten evnet ikke å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet. Dette er et av flere potensielle problemer med aktiv næringspolitikk. Det er vanskelig for politikken og staten å velge riktige bransjer, teknologier og bedrifter.

Et annet potensielt problem med aktiv næringspolitikk, er at det medfører store farer for det som kalles tilkarringsvirksomhet (rent-seeking). Begrepet beskriver hvordan bedrifter og bedriftseiere forsøker å tjene penger på å manipulere de økonomiske omgivelsene, i stedet for å skape verdier på egen hånd gjennom produksjon og innovasjon. For eksempel ved at næringslivsaktører med større retoriske ressurser og/eller bedre politiske kontakter enn deres konkurrenter, får politikerne til å overføre fellesskapets ressurser til sin egen virksomhet, uten at denne overføringen fører til senere gevinst for det samme fellesskapet. Et nyere eksempel på dette er statens engasjement i Aker.

I Norges nyere historie har vi siden andre verdenskrig hatt varierende grad av aktiv næringspolitikk. Det toppet seg i 1970-årene, men fra og med Gro Harlem Brundtlands første regjering på begynnelsen 1980-tallet har næringspolitikken gått i en mer nøytral retning. De siste årenes utvikling kan tyde på at dette er i ferd med å snu.

Teksten er sist oppdatert 24.05.2024.