Hva er representativt demokrati?

Representativt demokrati er et politisk system hvor den lovgivende forsamlingen består av valgte representanter. Det vil si en indirekte form for demokrati, som er den mest vanlige måten å sette sammen den lovgivende forsamlingen på i moderne demokratier. 

Mer enn halvparten av verdens 195 land praktiserer i dag en slik styringsform, uten at vi av den grunn vil kunne karakterisere alle disse som fullverdige demokratier hvor de politiske representantene i realiteten står ansvarlig overfor sine velgere.  

Brukes på alle styringsnivåer

Representativt demokrati brukes på alle styringsnivåer: lokalt, regionalt og statlig nivå. I Norge vil det si ved valg til kommunestyret på lokalt nivå, til fylkestinget på fylkeskommunalt nivå, og til Stortinget på statlig nivå. Dessuten velges det i Oslo også representanter direkte til 15 bydelsutvalg under det kommunale nivået. 

For de 27 medlemslandene i Den europeiske union (EU) velges det også representanter til Europaparlamentet på overstatlig nivå. Disse utgjør sammen med medlemsstatenes regjeringsrepresentanter i Rådet for Den europeiske union EUs lovgivende organ.

Denne formen for representativt demokrati på overstatlig nivå gjør EU til et helt spesielt internasjonalt samarbeid, siden andre internasjonale organisasjoner styres mellomstatlig ved at representanter for de enkelte landenes regjeringer utgjør den lovgivende forsamlingen. Et eksempel er generalforsamlingen i De forenede nasjoner (FN). 

Basert på allmenn stemmerett

I et representativt demokrati har i utgangspunktet alle innbyggere over en viss alder rett til å stemme. Men i visse tilfeller kan den enkelte bli fratatt denne retten. I tiden rundt innføringen av allmenn stemmerett i Norge i 1913, var det for eksempel enkelte som ble fratatt stemmeretten fordi de hadde mottatt det som på den tiden ble kalt fattighjelp. 

I dag er det kun ved det som kalles «domfellelse for straffbare handlinger, i overensstemmelse med hva som bestemmes i lov om dette» og «ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke» at vi kan bli fratatt stemmeretten.

Varierende valgordninger

Måten de forskjellige lovgivende forsamlingene settes sammen på med utgangspunkt i det antallet stemmer de politiske partiene får varierer mellom land og innad i land mellom styringsnivå. Men det går et hovedskille i typen valgordninger mellom det som kalles flertallsvalg og forholdstallsvalg.    

Ved bruken av flertallsvalg vil hver valgkrets kun ha ett mandat i den representative forsamlingen, og den kandidaten eller det partiet som får flest stemmer i valgkretsen vinner det ene mandatet. Derfor kalles også dette for flertallsvalg i enmannskretser. Denne ordningen brukes for eksempel på statlig nivå i Storbritannia. 

Ved bruken av forholdstallsvalg får partiene flere mandater fra hver valgkrets i den representative forsamlingen, og da proporsjonalt med antall stemmer partiet har fått i valget. Derfor kalles også dette for proporsjonalitetsvalg. Denne ordningen brukes for eksempel ved valg i Norge. 

Grunnleggende prinsipper i et representativt demokrati

Moderne representative demokratier har utviklet seg på mange forskjellige måter i ulike land. Det finnes ikke én standard for hvordan et representativt demokrati kan eller bør organiseres. Det er likevel vanlig å se på det representative demokratiet som et resultat av de politiske prosessene som kjennetegner utviklingen i europeiske land og USA fra slutten av 1700-tallet av og frem til begynnelsen av 1900-tallet. 

For det første betydningen av innføringen av skrevne konstitusjoner (ofte kalt en grunnlov) hvor det fremgår hvordan de politiske representantene til de lovgivende forsamlingene velges og hvem som kan velge dem. 

For det andre avgrensninger av de valgte representantenes makt, og hvilke muligheter som finnes for alternative former for demokrati som kan erstatte eller komme i tillegg til det representative; for eksempel når det kan og bør brukes folkeavstemninger og hvilken rolle disse bør ha i forhold til vedtak gjort i de representative institusjonene. 

For det tredje lover, regler og forskrifter som sikrer frie, rettferdige og regelmessige valg hvor innbyggerne kan delta som kandidater og velgere, og ellers en rettslig garantert organisasjonsfrihet for politiske partier, grupper og organisasjoner etablert uavhengig av det offentlige for å fremme sine egne eller andres interesser. 

For det fjerde at alle har rett til ytringsfrihet; eller som det heter i paragraf 100 i den norske Grunnloven: «Ytringsfrihet bør finne sted». Dette inkluderer lovgivning som garanterer et mangfold i innbyggernes tilgang til informasjon, og retten til å kritisere valgte representanter i lovgivende forsamlinger på alle styringsnivåer. 

For det femte en tredeling av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende institusjoner, hvor (a) den utøvende makten enten er avhengig av støtte i den lovgivende forsamlingen, det vi kaller et parlamentarisk prinsipp, eller direkte overfor innbyggerne, som i land hvor presidenten er direkte valgt av folket; og hvor (b) den dømmende makten kan prøve vedtak fattet i den lovgivende forsamlingen mot det konstitusjonelle grunnlaget for dens makt og de avgjørelser som tas.   

Typer av representative demokratier

Dersom vi fokuserer på det representative demokratiet og hvordan dette kan organiseres på statlig nivå, finnes det en rekke forskjellige modeller med hensyn til hvordan den lovgivende forsamlingen er organisert i seg selv og i dens forhold til den utøvende makten. 

Den lovgivende forsamlingen kan organiseres i ett eller to kamre, hvorav som regel det første av dem – gjerne kalt førstekammeret – er det vi forbinder med et direkte folkevalgt organ som skal representere landet som helhet i de politiske beslutningsprosessene. 

I de skandinaviske landene Danmark, Norge og Sverige har den lovgivende forsamlingen på statlig nivå, altså Folketinget, Stortinget og Riksdagen, kun ett kammer, mens den lovgivende forsamlingen er delt i to kamre i for eksempel Italia, Frankrike, Storbritannia, Sveits, Tyskland og USA. 

De tre første av disse landene er som de skandinaviske landene enhetsstater. Det vil si at den politiske makten er samlet i ett sett av statlige institusjoner, og den lokale makten delegert til regionale og kommunale styringsorganer. Mens de tre siste er føderale stater, hvor makten er delegert til sentralt nivå fra landenes delstater. 

Måten første- og andrekamrene settes sammen på varierer mellom og innad i de to styringssystemene, men i alle landene velges førstekammeret ved direkte valg blant innbyggerne som vist ovenfor. 

Tokammersystemer i enhetsstater

I Frankrike velges også andrekammeret, som her kalles Senatet, delvis direkte. Men i tillegg blir et visst antall av medlemmene valgt i et komplisert valgsystem som inkluderer indirekte valg fra et valgkollegium satt sammen av lokale medlemmer. 

Motsatsen til det franske systemet finner vi i Storbritannia, hvor det som kalles overhuset – House of Lords – utnevnes fra medlemmer av Den engelske kirke eller britiske adelsfamilier, som i visse tilfeller også har arverett til plasser i overhuset. 

I Italia, hvor andrekammeret også kalles Senatet, velges 200 av senatorene i regelmessige valg, mens det i tillegg sitter fem representanter utnevnt på livstid pluss landets tidligere presidenter (for tiden en).    

Tokammersystemer i føderale stater

I de føderale statene, her representert med Sveits, Tyskland og USA, består førstekammeret av direkte valgte representanter på samme måte som i de ovenfor nevnte enhetsstatene, mens andrekammeret er satt sammen av representanter for disse landenes delstater.

I Sveits har andrekammeret, det vi på norsk kaller Stenderrådet, 46 medlemmer. Dette utgjøres av to representanter fra hver av de 23 kantonene Sveits består av, samt en fra hver av tre halvkantoner som inngår i tre av de andre kantonene, og de er valgt med direkte valg. Lover må vedtas i begge kamrene for å være rettskraftige.

I Tyskland har andrekammeret, det vi på norsk kaller Forbundsrådet, 69 medlemmer som er utpekt av de 16 delstatene. De mest folkerike av dem har seks representanter, mens de minste har tre, og disse er alle enten såkalte ministerpresidenter (tilsvarende statsministre) eller andre former for ministre i sine respektive delstater. Lover med relevans for delstatene må vedtas i begge kamre for å være rettskraftige, og slike lovforslag kan Forbundsrådet også stoppe. 

Prosedyrene her er kompliserte og ikke relevante å gå inn på i denne sammenheng. Det som er viktig å ha klart for seg når vi snakker om representativt demokrati i føderale stater er at andrekammeret, som Forbundsrådet i Tyskland, skal representere de enkelte delstatene i de politiske beslutningsprosessene, mens førstekammeret, i Tyskland Forbundsdagen, representerer befolkningen i hele landet.    

Dette gjelder også i USA, hvor Kongressen er delt i to kamre: Representantenes hus og Senatet. I det første sitter det 435 representanter som velges direkte i enmannskretser for to år av gangen. Antall valgkretser den enkelte delstat rår over, avhenger av folketallet. Men gitt at ordningen går tilbake til første halvdel av 1900-tallet, har den ikke holdt tritt med befolkningsutviklingen, så i flere tilfeller er mindre folkerike stater overrepresentert med antall valgkretser i forhold til de største. 

Siden valgperioden til Representantenes hus bare er to år, stiller kandidatene ofte til gjenvalg og det viser seg at det er rundt 90 prosents sannsynlighet for at de får gjenvalg om de ønsker det. For å kunne sitte i Representantenes hus må du ha fylt 25 år og vært statsborger i USA i minst syv år samt bosatt i den staten du skal representere når du blir valgt. Lignende ordninger knyttet til statsborgerskap finnes også i andre land, for eksempel Norge, men alderskravet i USA er mer spesielt. 

Senatet har 100 representanter, det vil si to fra hver av de amerikanske delstatene. Disse er direkte valgt for seks år av gangen, men en tredel av representantene velges hvert andre år. Ledige plasser i Senatet kan utnevnes av guvernørene i de enkelte delstatene dersom dette blir nødvendig. For å kunne sitte i Senatet må du ha fylt 30 år og vært statsborger i USA i minst ni år samt bosatt i den staten du skal representere når du blir valgt. 

Lovgivningsprosessen i USA er svært komplisert, men den begynner i Representantenes hus, går via Senatet og ender opp hos presidenten, som er direkte folkevalgt i USA. I begge kamrene foregår mye av arbeidet med lovforslagene i komiteer, som også er tilfellet i andre land, men komité-systemet i USA har vist seg å være spesielt viktig for å få til enighet om de politiske sakene på tvers av partigrensene i amerikansk politikk. 

Forholdet mellom den lovgivende og utøvende makt

I tillegg til å dele landene inn i enhetsstater og føderale stater, kan vi også skille mellom parlamentariske og presidentstyrte representative demokratier. De tre skandinaviske landene Danmark, Norge og Sverige er alle monarkier, men med et parlamentarisk styringsprinsipp hvor monarken kun har seremoniell makt. 

Den utøvende makten ligger i regjeringen, som styres av en statsminister, og er avhengig av tillit i den lovgivende forsamlingen. Denne kalles gjerne nasjonalforsamlingen eller parlamentet, derav begrepet parlamentarisme. Storbritannia er også et monarki med et parlamentarisk system hvor regjeringen må ha støtte i Underhuset for å kunne opprettholde sin makt. 

Italia var også et tidligere monarki, men gikk i 1948 over til å bli republikk med en president som statsoverhode. Presidenten i Italia utpekes av et valgmannskollegium bestående av representanter fra landets nasjonalforsamling for syv år av gangen, og må være over 50 år for å kunne bli valgt. Presidentens makt i Italia er også primært seremoniell, men den er langt mer omfattende enn for eksempel Kongens makt i det politiske systemet i Norge. 

Presidenten i Italia kan i større grad gripe inn i landets politiske prosesser enn det for eksempel monarkene kan i de skandinaviske landene og Storbritannia. Men det er likevel statsministeren som har den utøvende makten i Italia og som er avhengig av tillit i nasjonalforsamlingen.

Den tyske presidentens makt ligger et sted mellom den seremonielle makten monarkene i de skandinaviske landene og Storbritannia har, og presidentens makt i Italia. Mens det er helt annerledes i Frankrike. Frankrike er et presidentstyrt politisk system hvor presidenten har makt over utenrikspolitikken, men også innenrikspolitisk makt. Denne deles imidlertid med en statsminister som er avhengig av tillit i nasjonalforsamlingen. Derfor kalles også dette systemet for semipresidentialisme. 

Presidenten i Frankrike må som i USA ha støtte i nasjonalforsamlingen for å få gjennomført sin politikk. Men i begge landene er presidenten folkevalgt og derfor også direkte ansvarlig overfor sine velgere. I Frankrike velges presidenten direkte gjennom to valgomganger, mens presidentvalget i USA går via et valgmannskollegium.  

Sveits har i denne sammenheng et særegent system siden den utøvende makten som kalles Forbundsrådet velges for fire år av gangen av den samlede forbundsforsamlingen etter det som kalles forholdsmessige prinsipper. Det vil si at de syv medlemmene i rådet fordeles mellom de politiske partiene ut fra deres oppslutning i de nasjonale valgene etter formelen 2+2+2+1. Blant disse velges det også en president og visepresident, men de har mest seremoniell makt siden Forbundsrådet arbeider ut fra et prinsipp om å oppnå konsensus. 

Formannskapsmodellen

Prinsippet for å ta politiske beslutninger gjennom konsensus kjenner vi også fra det kommunale nivået i Norge og det vi kaller formannskapsprinsippet. Dette er basert på en idé om samarbeid og løsning av konflikter som går på tvers av politiske skillelinjer, og sees ofte på som en motsats til det parlamentariske prinsippet vi kjenner fra statlig nivå i Norge.

Det grunnleggende prinsippet i formannskapsmodellen er at politiske beslutninger skjer i demokratiske organer som er sammensatt slik at de representerer forskjellige partier og grupperinger i kommunestyret etter styrke. 

Målet med en slik organisering, som gjerne kalles kollegiale organer, er å legge grunnlaget for å kunne ta politiske beslutninger hvor både flertallet og mindretallet blant de politiske partiene i kommunen er med på å bestemme, og hvor partienes oppslutning blant velgerne gjenspeiles i lederverv i styrer, råd og utvalg i kommunen.

Mens målet med formannskapsmodellen er å fremme samarbeid og konsensus mellom de politiske representantene på kommunalt nivå, er det parlamentariske prinsippet som brukes på statlig nivå i Norge bygd opp rundt ideen om å fremme etableringen av et styringsdyktig regjeringsalternativ i situasjoner hvor det ideelt sett er to partier som konkurrer om makten, og hvor denne er forankret i et representativt demokratisk flertall i den lovgivende forsamlingen. 

Det parlamentariske prinsippet for organiseringen av et representativt demokrati stammer fra Storbritannia og må langt på vei kunne sies å være et resultat av et samfunn hvor det har vært en dominerende skillelinje som har formet politikken. Mens formannskapsprinsippet er vokst frem i en politisk kontekst med flere kryssende og sammenfallende skillelinjer, og et behov for å løse politiske utfordringer på tvers av disse. 

I praktisk politikk i representative demokratier finner vi innslag av begge modellene, gitt at de politiske partiene i jakten på velgere oftere betoner uenighet seg imellom enn enighet, men når de skal løse konkrete politiske utfordringer må de ofte legge bort uenigheten og komme til enighet for å kunne stå til ansvar overfor sine velgere. 

Teksten er sist oppdatert 29.11.2023.