Fylkeskommunen

Publisert: 15. november 2019

Hva er fylkeskommunen?

Begrepet fylkeskommune er sammensatt av fylke og kommune, hvor det siste kommer av det latinske ordet communis, mens det første kommer fra det norrøne folk. I dagligtale brukes som oftest fylke om fylkeskommunen, som et samlenavn for fylket som landområde og administrativ enhet, og fylkeskommunen som politisk fellesskap.

Fylkeskommunens historie

1800-tallet

Som for norske kommuner, har fylkeskommunen sine røtter tilbake til formannskapslovene av 1837. Her ble det bestemt at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker.

Herred var på denne tiden en betegnelse som ble brukt generelt om bygd og bygdelag, og om det administrative området kommunene kom til å omfatte med formannskapslovene, mens fylkesmannen som institusjon hadde sine røtter tilbake til middelalderens sysselmenn og det danske eneveldige styrets amtmenn. Det samme gjaldt fogden, eller futen, som var en embetstittel knyttet til forvaltningen av fogderiene. Disse hadde politi- og påtalemyndighet, og krevde inn skatt og bøter i landdistriktene som ble kalt fogderier.

1900-tallet

Fogderiene ble opphevet ved lov i 1894, men denne inndelingen av landet i distrikter, som går helt tilbake til middelalderen, har også i ettertid spilt en viss rolle for hvordan Norge i dag er delt inn i forskjellige former for administrative distrikter, for eksempel politi- og tingrettsdistrikter, havnedistrikter eller næringsregioner og lignende. Når det gjelder betegnelsen fylke, ble denne innført i 1919 som en erstatning for den danske betegnelsen amt fra 1660.

Frem til andre verdenskrig (1940-45) spilte fylkene en beskjeden rolle i norsk politikk og forvaltning. De var i første rekke en kommune for kommunene, som ivaretok kommunenes rolle innenfor fylkesgrensene og en form for bindeledd mellom staten og kommunene.

Utvidede oppgaver

Etter 1945, og særlig utover på 1950-tallet, fikk fylkene stadig flere oppgaver, samtidig som de oppgavene de allerede hadde ble mer ressurskrevende. Dessuten ble bykommunene, som helt til på midten av 1960-tallet hadde stått utenfor fylkeskommunen, en integrert del av denne, og det som til da primært hadde vært et overordnet styringsnivå for herreds- og landkommunene ble nå også ansvarlig for bykommunene.

Den mest omfattende av fylkenes nye oppgaver var da de i 1969 fikk ansvaret for driften av sykehusene – en modell som ble forlatt i 2002 da offentlige sykehus i Norge ble omgjort til såkalte helseforetak og ansvaret for dem ble overtatt av fem (i dag fire) regionale helseforetak.

I 1976 ble det gjennomført en omfattende administrativ reform av fylkeskommunen som selvstendig enhet i det norske styringssystemet, hvor blant annet den sterke koblingen til det statlige fylkesmannsembetet fra 1837 opphørte. Men viktigere for hvordan vi ser på fylkeskommunen i dag, var at det i 1975 ble innført direkte valg til fylkestinget og derved ble også fylkeskommunen etablert som et politisk fellesskap mellom kommunene og staten.

Politiske representanter

Med denne reformen ble det tradisjonelle fylkestinget, som siden 1837 hadde vært sammensatt av ordførerne amtet/fylkets herreds- og landkommuner, satt sammen av politiske representanter som står direkte ansvarlig overfor fylkeskommunens velgere. Disse velges hvert fjerde år samtidig med valgene til kommunestyrene, og skal som fylkeskommunens øverste politiske organ fatte vedtak om budsjett, plansaker, skatter og avgifter.

På midten av 1980-tallet forvaltet fylkeskommunene rundt 20 prosent av Norges offentlige inntekter og utgifter, men etterhvert som stadig flere av deres oppgaver er blitt overtatt av kommunene og staten, er andelen i dag sunket til rundt fem prosent. De viktigste oppgavene fylkeskommunene har i dag er driften av videregående skoler og fagopplæringen i arbeidslivet. Dessuten driver de kollektivtransportselskaper, bygging og vedlikehold av den delen av veinettverket som kalles fylkesveier, og trafikksikkerhet samt den offentlige tannhelsetjenesten og store deler av kulturlivet og aktiviteter knyttet til friluftsliv.

Fylkessammenslåing

Frem til 2020 hadde Norge 19 fylker, hvorav Oslo var både kommune og fylkeskommune. Fra 1. januar 2020 vil antallet fylker bli redusert til 11: Viken, Innlandet, Vestfold og Telemark, Agder, Rogaland, Vestlandet, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, og Troms og Finnmark. Av disse ser det ut til at Nordland og Oslo fortsetter med en parlamentarisk styringsmodell, slik de har i dag, og at Viken, Troms og Finnmark velger det samme.

De øvrige fylkeskommunene styres av et fylkesting som velger en fylkesordfører og varaordfører samt et fylkesutvalg med minst fem medlemmer som er innstillingsorgan overfor fylkestinget. Dette gjelder spesielt ved budsjett og skattevedtak, men fylkestinget kan også delegere beslutningsmyndighet til fylkesutvalget på begrensede saksområder. Etter lokalvalget i 2019 vil de nye fylkestingene ha mellom 45 (Nordland) og 87 (Viken) representanter.

I tillegg til disse overordnete styringsorganene, må fylkeskommunene opprette flere lovpålagte råd og utvalg, herunder kontrollutvalg og administrasjonsutvalg, og råd for ungdom og eldre, og for funksjonshemmede samt at de kan opprette slike råd på eget initiativ.

Teksten er sist oppdatert 15.11.19.