EU

Publisert: 24. mai 2018

Hva er EU?

Den europeiske union (EU) er et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid mellom europeiske land.

Samarbeidet begynte mellom seks land på 1950-tallet, og hadde sitt utgangspunkt i slagordet «Aldri mer krig!» Målet var å gjøre disse landene avhengig av hverandre gjennom et felles marked på tvers av landegrensene.

Den europeiske union (EU) består av 27 nasjonalstater som til sammen utgjør en mellomstatlig organisasjon med flere overstatlige institusjoner. EU-samarbeidet reguleres av traktater, som med jevne mellomrom har blitt og blir reforhandlet. Etter dagens regelverk er det syv institusjoner som danner grunnlaget for unionssamarbeidet: de to mellomstatlige institusjonene Det europeiske råd og Rådet for Den europeiske union, hvor medlemsstatene er representert, og de fem overstatlige institusjonene Europakommisjonen, Europaparlamentet, Den europeiske unions domstol, Den europeiske sentralbank og Revisjonsretten, som har en selvstendig status overfor medlemsstatene.

Hva gjør EU?

Kjernen i EU-samarbeidet er Det indre marked. Her deltar også Norge, Island og Liechtenstein gjennom EØS-avtalen, mens Storbritannia og Sveits har egne avtaler med EU.

Til sammen utgjør disse 32 landene et marked med rundt 500 millioner innbyggere og et samlet BNP på rundt 200 billioner kroner. Bare USAs økonomi er større.

Det indre marked og EØS-avtalen er basert på det som kalles EUs fire friheter: fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital over medlemsstatens grenser.

I tillegg samarbeider EU-landene om en felles handels- og tollpolitikk, bistandspolitikk, justis- og innenrikspolitikk, utenriks- og sikkerhetspolitikk og felles fiskeri- og landbrukspolitikk, men her deltar ikke Norge.

EUs historie

EUs opprinnelse må forstås i lys av de erfaringene de europeiske landene og deres ledere gjorde under andre verdenskrig. Da samarbeidet mellom dem skulle gjenoppbygges, tok den daværende franske utenriksministeren, Robert Schuman, og arkitekten bak utformingen av det som skulle bli De europeiske fellesskaper (EF), Jean Monnet, til orde for at de europeiske landene måtte gjøres gjensidig avhengige av hverandre. Først gjennom etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1951, for å integrere fransk og tysk kull- og stålproduksjon og dermed, for å sitere Robert Schuman, ”umuliggjøre fremtidige konflikter mellom Frankrike og Tyskland”. Deretter gjennom opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidet (EEC) med Roma-traktaten i 1957, som også inkluderte en traktat for Det europeiske atomenergifellesskapet (EURATOM). EEC var et økonomisk samarbeid for å sikre fri bevegelighet av personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemslandene, det vi i dag kjenner som EUs fire friheter.

For lettere å oppfylle hovedprinsippene i EEC, forhandlet daværende leder i Europakommisjonen, Jaques Delors, i 1985 frem den såkalte Enhetsakten, som la grunnlaget for Maastricht-traktaten i 1992 og overgangen fra EF til EU. Etter den kalde krigen og Berlin-murens fall i 1989 tok EU mål av seg til å integrere de tidligere kommunistdiktaturene i det nye unionssamarbeidet. Særlig tok Tyskland et stort økonomisk ansvar. Utvidelsene og Storbritannias utgang i 2020 har gjort at Unionen i dag har 27 medlemsland. Norge har som følge av to folkeavstemninger (1972 og 1994) kommet til å stå utenfor Unionen, men har søkt europeisk integrasjon gjennom eksempelvis Schengen-avtalen og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (se EØS).

En milepæl i Unionens historie fant sted i 2012, da Nobelkomiteen tildelte Den europeiske union Nobels fredspris. I Nobelkomiteens begrunnelse ble dette fremhevet: “Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa”.

Hvordan styres EU?

Måten det politiske samarbeidet er organisert på i EU ligner mer på hvordan dette fungerer i føderale stater som Tyskland og USA enn i internasjonale organisasjoner.

Utgangspunktet for EU-samarbeidet er som i andre internasjonale organisasjoner et mellomstatlig traktat-grunnlag som bare kan endres med enstemmighet. Men i EU er det også utviklet et politisk samarbeid på tvers av landegrensene innenfor en rekke områder hvor hver av medlemsstatene har måttet avgi nasjonal suverenitet.

Her utformes politikken av EU-landenes felles institusjoner: Europakommisjonen, Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union, som alle har overstatlig autoritet.

Europakommisjonens 27 medlemmer er utpekt av medlemsstatene og skal godkjennes av Europaparlamentet, men de står ikke parlamentarisk ansvarlig overfor dette.

Norges forhold til EU

Norge er med i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), men er ikke medlem av EU. EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, samme år som et flertall av norske velgere stemte mot fullt medlemskap. EU-landene er Norges desidert største handelspartner og Norge har totalt rundt 50 traktatavtaler med EU.

Forskjellen på EØS-avtalen og det vi kan kalle tradisjonelle handelsavtaler er at den ikke bare regulerer hvordan vi handler med varer og tjenester på tvers av landegrensene, i Europa, men også hvordan varer og tjenester produseres og konsumeres innad i de enkelte landene.

Dette fører til at EØS-avtalen omfatter et forpliktende samarbeid om miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjons-tjenester, likestilling, statistikk, små og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse og forbrukerspørsmål og arbeidslivs- og sosiale spørsmål.

I tillegg er Norge med i det omfattende Schengen-samarbeidet om passfrihet og felles ytre grenser samt en rekke andre av EUs politikkområder, for eksempel Dublin-avtalen om en felles asylpolitikk.

Artikkelen er sist oppdatert 27.5.24.