Demokrati

Gjenspeiler Stortinget befolkningen på en representativ måte?

Dersom denne utviklingen fortsetter kan vi risikere å få et enda mer elitepreget parlament enn tidligere. Det vil neppe være heldig for det norske demokratiet, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 19. august 2017

Er Stortinget mest folk eller elite? Motsetningen mellom folk og elite har de siste årene fått en renessanse i det offentlige ordskiftet. Problemstillinger knyttet til økonomisk stagnasjon og demografiske endringer preger politikken i mange land.

Mange velgere uttrykker en frustrasjon over mangel på kontroll, og kulturell uro, særlig i møte med globalisering og internasjonale institusjoner som EU. Ulike populistiske bevegelser i Europa og USA kan forstås som et resultat av ønsker om mer kontroll gjennom større suverenitet for nasjonale parlamenter.

Et sentralt kjennetegn på populismen er oppfatningen om at det finnes et skille mellom folk og elite, inkludert et skille mellom såkalte vanlige velgere og de folkevalgte, der sistnevnte ofte beskyldes for å være en snever kulturell og økonomisk elite som påstås å mangle en grunnleggende forståelse for vanlige folks hverdag.

I Norge har vi de siste 20 årene opplevd en økonomisk gullalder som gjør at velgerfrustrasjonen er mindre i Norge enn i sammenlignbare land. Men som Sveinung Rotevatn skrev i Dagbladet er debatten folk vs elite også særs levende i Norge, særlig knyttet til dimensjonen sentrum-periferi; noe Senterpartiet ser ut til å kapitalisere på gjennom klassisk populistisk retorikk som motstand mot den dresskledde Oslo-eliten på Stortinget.

Man trenger ikke dele en populistisk virkelighetsforståelse for å anerkjenne at forholdet mellom de som styrer og borgerne har betydning for demokratiets legitimitet. Alle mennesker formes av sine omgivelser. Folkevalgte er intet unntak. Av den grunn vil bakgrunnen til de ulike representantene med hensyn til geografi, alder, kjønn, utdanning og yrke påvirke holdningene til representantene på tvers av ulike partier.

I et ferskt Civita-notat har jeg, basert på Pollofpolls sine meningsmålinger, undersøkt bakgrunnen til de kommende stortingsrepresentantene. Gjennomgående vil jeg hevde at det er mye positivt å si om representantene på Stortinget. Avstanden mellom politikere og velgere er liten i Norge og vi utmerker oss når det gjelder å gi unge mennesker makt og innflytelse. Nesten 10 prosent av representantene er under 30 år. Til sammenligning finnes det ingen representanter i den amerikanske Kongressen som er under 30 år, mens kun to prosent av det britiske underhuset er under 30 år (tall fra 2015).

Det området hvor det er størst forskjell mellom representantene og befolkningen for øvrig finner vi utdanningsnivå. Ifølge SSB er andelen nordmenn over 16 år som har høyere utdanning 32.9 prosent, mens 82 prosent av representantene på det nye Stortinget vil ha høyere utdanning. Det er 10 prosent flere enn i 2009. Det innebærer at det blir færre og færre representanter som ikke har høyere utdanning, og siden 2009 ser vi at utdanningskløften mellom befolkningen og representantene på Stortinget øker.

Er det et problem?

Ikke nødvendigvis. Økningen i utdanningsnivået blant representantene på Stortinget reflekterer er samfunn som blir stadig bedre utdannet og den økte betydningen av kunnskap. Og man bør ikke overdrive hvilken betydning de ulike egenskapene har for hvilken politisk debatt og politikk det nye Stortinget vil føre. Partiprogrammene er mest sannsynlig en bedre indikasjon på hvilken politikk som vil føres, enn representantenes egenskaper og bakgrunn er. Men samtidig bør man heller ikke undervurdere hvordan vår bakgrunn og omgivelser påvirker vår virkelighetsoppfatning og forslag til løsninger,

Av den grunn er de erfaringer våre folkevalgte tar med seg inn på Stortinget, en faktor som bør belyses kritisk. Det vil være overraskende om ikke representantens utdanningsnivå spiller en rolle for samfunnsdebatten og de politiske avgjørelsene. Kanskje vil det etter hvert bli et problem at man har for få uten høyere utdanning i politikken? Noen vil kanskje si at det er et problem allerede. Det er ikke heldig om den sosiale bakgrunnen til representantene blir for lik, særlig ettersom det ikke er veldig mange representanter på Stortinget som synes å ha mange berøringspunkter med de minst ressurssterke velgerne. Arbeidsledige, uføre og andre NAV-klienter er ikke godt representert på Stortinget.

Det er en forsiktig trend at representantene blir yngre, bedre utdannet, i mindre grad kommer fra privat sektor og i større grad kommer fra offentlig sektor, partiene selv og andre interesseorganisasjoner. Dersom denne utviklingen fortsetter kan vi risikere å få et enda mer elitepreget parlament enn tidligere. Det vil neppe være heldig for det norske demokratiet.

Innlegget er publisert i Dagbladet 17.8.17.