Når staten bestemmer at strøm skal brukes på sokkelen og til statsstøttede batterifabrikker, hydrogen og ammoniakk, får husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter lide. De får høyere strømpriser.

Det ligger en uklarhet i Hilde Nagells forsvar for Mariana Mazzucato.

Det er vanskelig å få øye på Mariana Mazzucatos innflytelse i regjeringen, til tross for et momentum i valgkampen 2021. Det er nok like greit.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.

For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk.

Et samfunn der stadig flere arbeidsplasser er opprettet og styrt av et fåtall politikere er dessuten et samfunn der mye makt er konsentrert og sentralisert, både i geografisk og i antall personer. Et slik samfunn vil være radikalt annerledes fra det vi har i dag.

Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig utplukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten, er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handikap?

"Det siste vi trenger nå er en ny form for klimapolitisk merkantilisme som drives frem av overmodige politikere som ikke forstår sine egne kunnskapsillusjoner", skriver Lars Peder Nordbakken.

"Forurensning må gjøres ulønnsomt slik at bærekraftige løsninger blir lønnsomme. Da kan vi få klimatiltak som virker", skriver Steinar Juel.

Jeg kjenner ingen som tror at markedet vil løse klimaproblemene uten at det innføres et system hvor forurenser betaler.

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Nils Kristian Sandtrøen drøfter i en kronikk i VG 13. juli flere sider den økonomiske utviklingen i Norge. Kronikken bærer preg av å være en valgkamptekst, og jeg skal ikke blande meg inn i valgkampen. Jeg finner det likevel nødvendig å kommentere to av de temaene Sandtrøen tar opp.

Det virker som man er mer opptatt av å peke ut hva Norge skal produsere, enn hva som er lønnsomt. Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

"Det er ganske forbausende at en representant for en tankesmie et godt stykke til venstre i det norske politiske landskapet er så positiv til amerikansk økonomisk politikk og tilsynelatende mener at den er mer i tråd med den nordiske modellen enn politikken i Norge er."

Det er stor avstand mellom Norges og USAs måter å organisere samfunnet på. Norge har en langt mer velfungerende markedsøkonomi og mye mindre polarisering og økonomisk ulikhet enn USA, skriver Kristin Clemet og Steinar Juel.

Knapphet på tid tilsier av vi bør bruke virkemidler vi vet virker og ikke sløse bort tid på å forsøke å finne en tredje vei som ser ut til å ville være en blindvei.

Her har vi samlet publikasjonene gitt ut av Civita, og et utvalg av artiklene skrevet av ansatte, i debattene om aktiv næringspolitikk, grønn omstilling og innovasjon

Hva Tveteraas sin tredje vei er, er det ikke lett å se. Lære litt av Mazzucato, finne en måte å finansiere omstillingene på, finne måter å redusere problemet med bukken som passer havresekken på? Dette høres fint ut, men spørsmålet er fortsatt: hvordan?

Arbeiderpartiet og Agenda gjentar stadig at de ikke vil gjenta fortidens feil. Men de har ennå ikke forklart hvordan de skal unngå det.

En aktiv statlig næringspolitikk kan forkludre markedskonkurransen og gi næringslivet incentiver for mer subsidier fremfor å ta egen risiko. I verste fall blir det nok en historie om en enorm sløsing med skattebetalernes penger.

Når vi nå har behov for en bred transformasjon av økonomi og næringsliv, er det avgjørende at vi får frem et mangfold av mulige løsninger. Det sikres best ved å få markedet til å virke i miljøets tjeneste, blant annet ved å sette en pris på utslipp, og ved at vi fører en næringspolitikk som virker så generelt som mulig.

At oljeeventyret også kom Norge og befolkningen til gode, skyldes at politikerne sikret et godt regulerings- og skatteregime, konkurranse på sokkelen og en fornuftig forvaltning av rikdommen. Om vi kunne fått enda mer ut av eventyret dersom Statoil hadde vært privat eller delprivatisert før, er det ingen som i dag kan vite.

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess.

Trygge arbeidsplasser er viktig. Men det som ivaretar og skaper grunnlag for arbeidsplasser med gode lønninger, er produktiv, lønnsom og konkurransedyktig drift.

Staten har mange virkemidler for å påvirke næringslivet, og ingen har noe imot at de har en «retning». Men store, selektive subsidietiltak og nye statlige selskaper er ikke veien å gå.

I lederen i Avisa Nordland 26. april tas det til orde for mer statlig eierskap. Om det vil fungere er høyst usikkert. Vi har lyktes med mye i norsk økonomi til nå. Det har mange forklaringer, men en vesentlig årsak er en god arbeidsdeling mellom politikk og gode rammebetingelser på den ene siden, og et omstillingsdyktig næringsliv med åpen markedskonkurranse på den andre.

Mariana Mazzucato har blitt en viktig premissleverandør for utvikling av forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk i Norge. En ukritisk omfavnelse av hennes ideer bør erstattes med en kritisk og konstruktiv diskusjon, skriver Lars Peder Nordbakken i E24.

Politikere med visjoner om å skape industri og arbeidsplasser har ofte feilet. Sosialdemokraten Helmut Schmidt mente politikere med visjoner burde gå til lege. Gro Harlem Brundtland er utdannet lege. Hun hevdet at ansvaret for resultatene måtte være reelle, og at staten ikke måtte drive med selektive støttetiltak.