Aktiv og passiv klimapolitikk
Det er ganske forbausende at en representant for en tankesmie et godt stykke til venstre i det norske politiske landskapet er så positiv til amerikansk økonomisk politikk og tilsynelatende mener at den er mer i tråd med den nordiske modellen enn politikken i Norge er.
Publisert: 21. juni 2021
Det var med en viss undring vi leste tankesmien Manifests Jonas Algers’ replikk 12. juni til en kommentar vi hadde 7. juni, til Martin Sandbus søndagskommentar 30. mai. Algers stiller spørsmål ved om «Norge er bedre posisjonert enn USA for utfordringer som gjelder omstilling av økonomien». Vi mener Norge er det, og i vårt innlegg kom vi med flere argumenter for hvorfor. Det hindrer ikke at vi sikkert også kan lære noe av USA og andre lands erfaringer, noe vi også påpekte.
Det er ganske forbausende at en representant for en tankesmie et godt stykke til venstre i det norske politiske landskapet er så positiv til amerikansk økonomisk politikk og tilsynelatende mener at den er mer i tråd med den nordiske modellen enn politikken i Norge er.
Algers kan umulig ha lest mye av det som er utgitt i regi av Civita, eller av utredninger vi har skrevet, når han hevder vi står for en passiv tilnærming til klimaproblemene.
Han bør for eksempel lese rapporten fra Klimaomstillingsutvalget, ledet av Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen, og som Civita var en av initiativtagerne til. Det er ikke passivt å legge hovedvekten på at forurenser skal betale og så la markedet vri innovasjon, produksjon og forbruk i grønn retning, istedenfor å subsidiere og la staten peke ut hva som skal produseres. Det er heller ikke særnorsk.
Ifølge Financial Times fremhever EU-kommisjonens Frans Timmermans at karbonprising er en hjørnestein i EUs miljøpolitikk fordi det er så effektivt.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.6.21.
Relatert
Bankkriser – igjen
Du bør betale mer for fastlegen
Pensjonsseier med bismak for Macron
Grønn frihandel er løsningen, ikke grønn proteksjonisme
Risiko i Statkraft
