Norge er ikke Israels venn
Det er dessverre grunn til å tro at anerkjennelse nå vil gi et negativt resultat. Dermed må man spørre: hvorfor nå?
Publisert: 30. mai 2024
28. mai anerkjenner Norge en palestinsk stat. To nasjonale bevegelser vokste fram i Palestina fra 1920-tallet, med voldelig konflikt mellom jøder og arabere som resultat. Britene konkluderte i 1937 med at den eneste løsningen var å dele Palestina i to. Etter andre verdenskrig og forsøket på utryddelsen av de europeiske jødene, vedtok FN i 1947 at det skulle opprettes to stater, en jødisk og en palestinsk.
En tostatsløsning med fredelig naboskap mellom Israel og Palestina, bør naturligvis fortsatt være et mål. Man har vært veldig nær en slik løsning en rekke ganger. Netanyahu har vært motstander av en palestinsk stat fordi han er overbevist om at full palestinsk kontroll over Vestbredden vil utgjøre en eksistensiell trussel mot Israel. Problemet er at Netanyahus alternativ, med stadig utvidelse av bosettinger og militærstyre, har uholdbare menneskelige og økonomiske kostnader for palestinere – og for israelere.
Et slag i ansiktet
Palestinas vei mot anerkjennelse som stat var kommet langt før Norge, Spania og Irland bestemte seg. Det man diskuterer nå er ikke om slik anerkjennelse er en god idé, men timingen som er valgt. Israelerne oppfatter dette som en premiering av terror, og 7. oktober er konteksten for alt som skjer nå. Ifølge Hamas’ opprinnelige charter og videre uttalelser, ønsker de etnisk rensing av Palestina.
Torturen, myrderiene og voldtektene var godt planlagt som middel på veien mot et større mål: utslettelsen av Israel og etableringen av en islamsk stat styrt av Hamas.
Anerkjennelsen av Palestina akkurat nå oppfattes av Israel som et slag i ansiktet. Det israelske samfunnet er traumatisert. Israel har observert et norsk politisk system og et norsk sivilsamfunn der sympati med israelske ofre er sjelden vare. Israelerne vet godt at Norges regjering nektet kongen å kondolere. De har sett norske byer flagge med palestinske flagg umiddelbart etter nedslaktingen av israelere, og de vet at dette ikke kunne skjedd i noen annen sammenlignbar situasjon i verden. Ikke én kommune har heist et israelsk flagg i medfølelse.
De fleste medier i Norge har rapportert fra krigen i Gaza ensidig og ut fra palestinsk perspektiv. Den symboltunge Krystallnatten 9.11.23 ble kuppet av Palestina-aktivister. Jødiske kvinner som ville demonstrere i norske gater mot voldtekt og tortur på kvinnedagen i 2024, ble jaget av (mannlige) arrangører, mens politiet ikke kunne garantere for aktivistenes sikkerhet. Norske jøder er utrygge, og noen ser ikke andre utveier enn å flytte fra landet. Listen er lengre.
Og alt dette skjedde uten at regjering eller sentrale lokalpolitikere ytret seg mot uretten. Når vår statsminister og utenriksminister insisterer på at Norge er Israels venn, oppfattes det av israelere derfor som ren «gaslighting», altså en manipulasjonsteknikk som skal få andre til å tvile på egen oppfatning av virkeligheten. Norge er ikke Israels venn. Allerede få uker etter 7. oktober var israelsk UD og landets utenriksminister så opprørt over Norges manglende støtte, at de blankt avviste Barth Eides klønete forsøk på å invitere seg selv til Jerusalem. Sett fra Jerusalem er Ap-regjeringen ufølsomme opportunister som ikke har fattet katastrofen som rammet Israel 7. oktober.
Diplomatisk
Regjeringen forsøker nå å plassere anerkjennelsen av Palestina i en diplomatisk sammenheng. Man samtaler med Saudi-Arabia og andre stater om et veikart mot tostatsløsning. 26. mai fant det siste møtet i dette initiativet sted i Brussel, men det er ikke lett å tolke opplysningene som kommer derfra som annet enn at man snakker om å bygge institusjoner og en effektiv administrasjon av den nye staten med palestinsk statsminister Mohammed Mustafa som det nye håpet. Men anerkjennelsen til Norge, Irland og Spania gjør det ikke mer sannsynlig at man kommer nærmere dette målet. Tvert imot.
Et viktig mål for Hamas var å ødelegge samarbeid og avtaler som gjør at de selv mister makt. Saudi-Arabia har lenge satt som krav for en avtale med Israel at det foreligger et realistisk veikart for en tostatsløsning, men så langt har Saudi-Arabias uttalelser tydet på at de ikke ønsker en palestinsk stat som bare finnes i festtaler. De vil ha realisme.
En realistisk utvikling av Palestina som stat, ville forutsette en prosess hvor regionale stormakter, som Saudi-Arabia, sammen med USA og andre, tar ansvar for å hjelpe palestinerne med å bygge opp solide institusjoner. 15. mai hadde Foreign Affairs Magazine en artikkel hvor man tegnet opp et såkalt «trusteeship» med FN-mandat som kunne hjelpe å bygge en stat. Men en slik plan starter ikke med anerkjennelse som et symbolsk slag i løse lufta.
Negative konsekvenser
Det er dessverre grunn til å tro at anerkjennelse i den historiske konteksten vi befinner oss i nå, gir negativt netto resultat. Dermed må man spørre: hvorfor nå? Hva var det som gjorde at man valgte dette tidspunktet? Et mulig svar er at ledelsen i norsk UD ikke skjønner hva som foregår. Utenriksminister Espen Barth Eide har unektelig servert en rekke dårlige analyser etter 7. oktober.
Et eksempel: I debatt på Stortinget 18. desember 2023 sa Barth Eide: «Det er en ganske bred oppfatning blant dem som kjenner regionen godt, ikke minst mine kolleger i nabolandene, om at får man til en troverdig prosess mot en tostatsløsning, legitime palestinske myndigheter, vil oppslutningen om grupper som Hamas, houthier, Hizbollah og andre svekkes kraftig.»
Barth Eide tror altså at de mektige ikke-statlige gruppene som undergraver all stabilitet i regionen, ville mistet sin støtte blant palestinere, libanesere, irakere, syrere og jemenitter, og at man dermed ville fått fred i regionen, bare det fantes en prosess mot tostatsløsning. Det mener jeg er åpenbart feil.
La oss likevel anta at norsk UD forstår risikoen for at anerkjennelsen kan få primært negative konsekvenser. Hva kan da begrunnelsen være for timingen? Svaret er nok at anerkjennelsen akkurat nå er politisk spill hvor publikum består av flere målgrupper. Frp er i framgang, og Ap trenger å demme opp for venstresidens frustrasjon med at de ikke oppfattes som radikale nok i støtten til palestinerne. Ap-regjeringen har insistert på at anerkjennelsen ikke har noe som helst å gjøre med norsk politikk.
Pro-palestinsk fagbevegelse
Men venstresiden betyr ikke bare SV og Rødt. Den omfatter også palestinabevegelsen, som siden starten i 1970 har vært en sosial bevegelse på det ytterste venstre. Og den består av den mektige fagbevegelsen. Siden Arafat takket nei til en palestinsk stat i Camp David i år 2000 – til Clintons og Baraks frustrasjon og overraskelse – har LO sluppet alle hemninger i sin anti-israelisme. Presset fra LO på Ap utøves gjennom mange kanaler. Når jeg snakker med erfarne folk i fagbevegelsen i andre land, får jeg oppgitt hoderisting til svar når jeg tar opp norsk LOs intervensjoner i Midtøsten-politikk. LO er en del av den brede venstresiden som Ap har behov for å tekkes ved å anerkjenne Palestina akkurat nå.
En annen målgruppe for det politiske teateret, er det såkalte «globale sør». Politisk ledelse i UD har lenge snakket i store ordelag om hvor viktig det er å se det globale sør, og demonstrere overfor land i Afrika at vi her i nord ikke er dobbeltmoralske. Dermed viderefører norske Ap-politikere den antikvariske tanken om venstresidens tilnærming til global politikk som en rettferdig kamp på vegne av den tredje verden heller enn fornuftig arbeid for interessene til Norge og til våre faktiske venner, altså Europa og NATO.
En slik ideologi kan bare gi mening hvis man kniper øynene hardt igjen hver gang det blir overtydelig at en del av landene man så gjerne vil være på lag med, som Sør-Afrika, i realiteten er i ferd med å alliere seg med våre fiender, Russland og Iran.
Innlegget er publisert i Vårt Land 28.5.2024.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
