Ungarn, en illiberal stat i EU

BREV nr. 38

Den ungarske regjering har fra 2010 utviklet en illiberal stat. Dette skjer i strid med Ungarns forpliktelser i EU. Denne utvikling har ført til stadig dårligere forhold mellom Ungarn og EU.

Per Christiansen

Publisert: 17. september 2024

For å bli EU-medlem kreves det at søkerstaten blant annet har en demokratisk styreform. Ungarn ble EU-medlem i 2004. Partiet Fidesz har vunnet parlamentsvalgene i Ungarn siden 2010. Partiet konstruerer en illiberal stat, hvor demokrati ikke blir avvist – bare det liberale demokrati. Det er da nødvendig å bryte med vestlige dogmer og ideologier. Singapore, Kina, India, Russland og Tyrkia nevnes som eksempler på statsstyre som er vellykket.

Den ungarske statsminister holdt i juli 2014 en tale i Transilvania (Romania). I talen benyttet han uttrykket ‘illiberal stat’, noe som ble omtalt slik:

«… the Hungarian nation is not simply a group of individuals but a community that must be organised, reinforced and in fact constructed. And so in this sense the new state that we are constructing in Hungary is an illiberal state, a non-liberal state. It does not reject the fundamental principles of liberalism such as freedom, … but it does not make this ideology the central element of state organisation, but instead includes a different, special, national approach.»

Individets frihet skal ikke være det ideologiske grunnlag for statens organisering, fordi en nasjonal tilnærming kreves. Mot dette kan hevdes at alle EU-stater fremmer sine nasjonale interesser i EU og den enkelte EU-stat mener at medlemskapets fordeler er større enn ulempene. Et politisk mål om å prioritere medlemmer av ‘den ungarske nasjon’ kommer imidlertid lett i konflikt med EU-rettens verdigrunnlag. Forbud mot forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag er et grunnprinsipp etter EU-retten.

Fidesz’ partistifter, leder og statsminister siden 2010, Viktor Orbán, har gjort rede for sitt syn på det illiberale også ved senere anledninger. Ideen virker imidlertid uklar. Begrepet ‘illiberalt demokrati’ synes konstruert. Kanskje er det ment som en forklaring på regjeringens nasjonal-konservative politikk? Det er imidlertid ikke lett å forstå at liberale grunnprinsipper ikke avvises, samtidig som statsorganiseringen må omfatte en ‘annen, spesiell, nasjonal tilnærming’.

Partiets syn på tiden etter kommunismens sammenbrudd i Ungarn, er at en første, liberal transformasjon fant sted fra 1990 til 1994. En markedsøkonomi ble etablert, sammen med et demokratisk system og politiske institusjoner. Man kunne ha trodd at det ble vanskelig å gå fra en kommunistisk samfunnsorden til et liberalt demokrati på noen få år, gitt at Ungarn aldri før har hatt noe liberalt demokrati? I perioden fra 1994 til 2010, sier statsministeren, var det nødvendig å nedkjempe grupper som ville gjeninnføre et sosialistisk system. Hans egen generasjon fikk en historisk mulighet til å styrke den ungarske nasjon. En andre, nasjonal transformasjon ble forberedt i perioden 2006 til 2010, da Fidesz vant valget og sikret seg totredels flertall i parlamentet.

Det pågår en hard kamp mot det liberale, ifølge Orbán, men heldigvis er Ungarn på god vei under Fidesz’ ledelse: sunne finanser, ikke høy statsgjeld, god vekst, høyere lønninger, styrkning av små og mellomstore bedrifter, større familier og iherdig nasjonsbygging. Fiendene kommer ikke innenfra, men utenfra! Blant dem var/er ungarsk-amerikanske Georg Soros (jødisk forretningsmann, investor, filantrop), som blant annet bruker penger på å undergrave Ungarn; og sivilsamfunnets organisasjoner er Soros’ leiesoldater. EU-kommisjonen skal være traktatenes vokter og ikke angripe medlemsstatene ‘politisk’; kollegaene i EU er ‘for krigen’ når de støtter Ukraina, mens Orbán er den som vil ha fred! – Dette er noen ytterst få eksempler.

Hans beskrivelse av det liberale er blant annet at ‘liberal frihet krever at du må oppgi alt som gjør at du hører til et sted: grenser, historie, språk, religion, tradisjoner’. Den illiberale stat bør rettledes av det ‘ikke å gjøre mot andre det du vil at andre ikke gjør mot deg’, heller enn at ‘vi har rett til å gjøre alt som ikke krenker andres frihet’. Den illiberale stat ‘tilsidesetter ikke fellesskapets interesser, men forsvarer grensene og den nasjonale kultur, og avviser ekstern inngripen og forsøk på imperiebygging’.

Byggingen av den illiberale stat har kommet langt i dagens Ungarn. Dette vises av stadig mer tilspissede situasjoner mellom Ungarn og EU. I 2017 diskuterte Europaparlamentet situasjonen. Orbán var til stede og forsvarte regjeringens politikk. Guy Verhofstadt, den liberale gruppes leder, uttalte da blant annet:

«… You and your predecessors signed up to the values of the Union … You have in fact violated every single one of these principles … . Yet you want to remain a member of the European Union. … You want to continue getting money from the European funds, … but you do not want the European values. They are not for you. What would you call that? Not very courageous, I should say, and certainly not in line with a politician based on principles. So my question to you is to ask whether you think that it is time to make a choice again, as you made that choice when you became, after being a Liberal Democrat, a little bit nationalist and a conservative? Is it not the time to ask yourself in your soul how you wish to be remembered in the future? Do you want to be remembered as somebody who liberated your country, Hungary, from communism – and you did that – or do you want to be commemorated as an eternal enemy of our open European democratic society? …»

Regjeringen og Fidesz har ikke endret kurs, men fører illiberaliseringen videre. Dette skaper konflikter særlig med Kommisjonen, Parlamentet og EU-domstolen, men også med det store flertall av EU-stater. Forholdet illustrerer de vanskeligheter som oppstår når en søkerstat, som oppfyller vilkårene for medlemskap når den trer inn i EU, men senere svekker demokratiet. EU kan ikke ekskludere en EU-stat. EU har fra begynnelsen av vært sett som et skjebnefellesskap, hvor statene må holde sammen for å unngå krig seg imellom. Det ville da være unyttig å ekskludere en medlemsstat. Men en medlemsstat kan tre ut av EU etter en egen beslutning, slik Storbritannia har gjort.

EU har fått sanksjonsmidler, særlig av økonomisk art, som er uvanlige etter folkeretten, men som ennå ikke er godt nok utbygd. For eksempel kan overføringer fra EUs budsjett holdes tilbake inntil en korreksjon skjer, men også andre sanksjoner er mulig. Logikken bak er uimotsigelig: Hvis EU-staten ikke vil respektere forpliktelser etter EU-retten, kan den ikke uten videre forvente fordeler etter EU-retten. Å se bort fra en slik ubalanse, undergraver EU-samarbeidet.

Ungarn er utsatt for slike sanksjoner, men er blant EU-statene som mottar størst netto overføringer per innbygger fra EUs budsjett. Fidesz-regjeringen foretrekker tross dette å svømme mot strømmen snarere enn med strømmen. Dette fører til at Ungarn blir mer og mer isolert i EU. EU kan støtte en utvikling for å styrke demokratiet og den liberale stat, men det er likevel ungarske velgere selv som i valg må ‘rydde opp’. Dette forutsetter imidlertid en virksom opposisjon, som kan utgjøre et reelt alternativ. Partiet Fidesz er et demokratisk problem, men den politiske opposisjon har selv et stort ansvar. Når opposisjonen forstår dette – og mange nok velgere, kan Fidesz bli isolert også i Ungarn.