Hvordan redde Europa
Emmanuel Macron vil redde Europa. Kanskje er visjonen hans for ambisiøs, kanskje er han for fransk til å bli lyttet til. Noen må uansett brette opp ermene og stake ut en kurs for fremtiden.
Publisert: 10. mai 2024
Europa kan dø. Det er ikke mine ord, men Emmanuel Macrons. 25. april holdt den franske presidenten, for andre gang, en stor tale der han delte sin visjon for Europa. Talen ble også denne gangen holdt i det ærverdige Sorbonne-universitetet i hjertet av Paris.
Det er gått syv år siden sist. Da var Macron en nyvalgt, ung og dynamisk president, klar til å gyve løs på sitt ambisiøse politiske prosjekt. Både Europa og Macron selv har endret seg kraftig siden 2017. Europa har gått gjennom en pandemi, opplever nå strammere økonomi og har sett krig gjøre sin tilbakekomst på kontinentet. Macron har vunnet en ny periode som president, møtt uventet stor motstand mot politikken han ble valgt på og har nå tre år igjen som leder av nasjonen.
Klokkene ringer for ham, men også for selve EU-samarbeidet, som tidvis ser ut til å knake i fundamentet. «A worried man with a worried mind» åpner Bob Dylans Things Have Changed med. Det samme kan sies for Macron. Hans analyse av Europas nåtid og fremtid er dyster.
Erkjennelsen om at Europa kan dø er helt avgjørende. Det er en type pessimisme som skjerper sansene, og kan realitetsorienterte oss nok til å handle.
Uansett hvor dystert det ser ut, henfaller ikke Macron til håpløshet og fatalisme. Han presenterer løsninger og fremtidstro, og hans hovedbudskap er at en bedre fremtid krever handling.
Macron tror fortsatt på det europeiske samarbeidet. Det gjør han rett i. Europa har en egen evne til å legge tøffe tider bak seg.
Macron peker på tre store utfordringer for Europa: Sikkerhet, økonomi og demokrati. Mer konkret: Vår manglende evne til å forsvare interessene våre militært, et Europa som taper økonomisk og teknologisk mot andre «blokker» og et kontinent der samfunnsmodellen, som har tjent Europa godt, enkelte steder rives i fillebiter.
Denne analysen er ukontroversiell. Vi vet inderlig godt at disse utgjør en gordisk knute Europa må kappe over. Om man ikke har tatt dette innover seg, er det på tide å våkne opp.
Disse tre utfordringene er også eksistensielle. De både må løses og kan løses: «Dermed ligger løsningen i vår evne — av den grunn at spillereglene er endret på disse områdene — til å ta store strategiske avgjørelser, til å omfavne paradigmeskifter og, til syvende og sist, å svare med makt, velstand og humanisme», sier han.
De tre siste «svarene» Macron nevner i sitatet, er hans overordnede nøkler til å løse problemene. 1. Europa som en geopolitisk aktør. 2. Et Europa som sikrer velstand og vekst. 3. En grunnleggende humanitet som sikrer hvert enkelt menneskes verdighet.
Poenget hans om Europa som geopolitisk aktør sier seg selv, vi er nødt til å ta ansvar for vår egen sikkerhet. Om demokratier skal overleve, må de væpnes til tennene. Forsvarsevnen har vært for svak, for lenge.
USAs makt er relativt sett i en nedadgående kurve, samtidig er det ikke gitt at de fortsatt er den sikkerhetsgarantien de var under den kalde krigen. Macron har lenge snakket om at USA og Europa ikke alltid vil ha sammenfallende interesser. Han begynner å få rett. Uten amerikansk støtte til Ukraina ville ikke landet vært i stand til å stå i mot Putin. Europa er heller ikke strategisk viktigst for amerikanerne lenger, de har øynene rettet mot Taiwan, Kina og Sørøst-Asia.
Europa må ta skjebnen tilbake i egne hender. Selv om Frankrike gir stadig mer penger og militært materiell, er også Macron selv nødt til å leve opp til ordene sine. Ukraina trenger større støtte fra Europa enn det de får for øyeblikket.
Europa må uansett våkne. Den europeiske industrien beskrives av Forsvarskommisjonen som «betydelig nedbygget» med en «svært begrenset» kapasitet. Om vi ønsker å bevare Europa er sikkerheten vår, rammen rundt samfunnet vi bor i, nødt til å prioriteres.
Et annet spørsmål: Er NATO nok? Det er heller ikke sikkert lenger. NATO skal uansett ligge fast, men Macron ønsker en europeisk blokk i NATO. Han har tidligere bedt om strategisk tvetydighet overfor Russland. I et intervju med The Economist kort tid etter talen, ber Macron om «strategisk intimitet». At Europa blir bedre på å koordinere strategi, og ruster opp forsvaret i fellesskap.
At det er et pressende behov, er det vanskelig å være uenig i.
Målet om et Europa som sikrer velstand og vekst er muligens en tøffere nøtt. Innen forsvar er det USA vi har vært for avhengige av, men om vi retter fokuset mot industri og energi, er det Kina som er det store problemet, ifølge Macron.
Etter at president Biden lanserte Inflation Reduction Act er Europa i en skvis mellom USA og Kina. Skvisen gjør at vi taper. Macron peker derfor på tre europeiske problemer: Vi investerer ikke nok, vi regulerer for mye og vi beskytter ikke nok.
Enkelt forklart har Europa for mange lover og regler som fungerer som en barriere mot vekst. Vi gir oss selv ulemper i den globale konkurransen. «USA innoverer, Kina kopierer, Europa regulerer», sies det. Det ligger mye i det. Når Macron slår fast at Europa kan dø, mener han oppriktig at vi kan komme til å regulere oss til døde.
Macrons oppfordring er derfor å avregulere, re-industrialisere (på grønt vis), innovere og investere i en sterkere europeisk økonomi.
Macron frykter også for det liberale demokratiet. Demokratiene presses både innenfra og utenfra. Dette henger som regel sammen. Derfor må vi, ifølge Macron, verne om den europeiske humanismen. Dette innebærer å forsvare europeisk sivilisasjon, kultur, rettsstaten, demokratiet, en opplyst debatt og et opplyst samfunn.
Å beskytte de europeiske demokratiene er ikke enkelt, men Macron peker på to konkrete problemer: Sosiale medier og en nederlagstro han mener nasjonalister ofte forfekter. De sosiale mediene flommer over av desinformasjon, og de bidrar, slik Jonathan Haidtpåpeker, til at våre unge blir mindre opplyste, mer deprimerte og mer ensomme. Nederlagstroen, på sin side, frarøver oss selvtilliten til egen samfunnsmodell.
Hvordan Macron konkret vil redde det liberale demokratiet er ikke godt å si, men han ønsker å være offensiv. Han ønsker å tilby et alternativ som ser fremover.
Timothy Garton-Ash kommer i sin nyeste bok Homelands: A Personal History of Europe, med en oppfordring til dem som er glad i Europa: Lær av Vaclav Havel: La det du vet gjøre deg pessimistisk, men ha en optimistisk vilje. La realitetene skjerpe sansene, men kjemp for det du vil oppnå.
Hodet til Macron, kan vi med sikkerhet si, er samme sted.
Et viktig spørsmål er om Frankrike, og Macron for den saks skyld, er skikket til å være lederen av Europa. Mest sannsynlig er ikke dette tilfellet. Og det er heller ikke poenget med Macrons store ord, og litt for lange taler. Debatten må komme om hva Europa skal være, om hva en felles europeisk strategi skal bestå i og hvordan man i best mulig grad sikrer alle staters interesser. Det er det Macron ønsker at Europa begynner å diskutere.
Frankrike er kanskje ikke ønsket som leder av Europa, men så langt er det ingen andre store stater som forsøker å stake ut en kurs. Britene står foreløpig på utsiden etter Brexit, Tyskland virker handlingslammet under Olaf Scholz’ lederskap og det fransk-tyske samarbeidet står i stampe.
«I used to care, but things have changed», synger også Dylan. Det samme kan på ingen måte sies om Macron. Han bryr seg som aldri før, på tross av retningen verden har gått i. Mannen har også en plan. Det spørs om noen vil lytte til ham denne gangen. Europas fremtid avhenger uansett av valgene vi tar i dag.
Innlegget er publisert i Minerva 8.5.2024.
Relatert
Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.
Statskupp i USA?
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
