Vladimir Putin mangler helt i Ketil Bjørnstads analyse

Det er våpen som er veien til varig fred i Ukraina. Alt annet er å gå Putins ærend.

Publisert: 12. juni 2024

Hva vil vi med å involvere oss i krigen i Ukraina, spør Ketil Bjørnstad i Aftenposten (7. juni).

Svaret er like enkelt som det er viktig: Vi vil støtte Ukrainas kamp mot tyranniet, en kamp som fordrer massiv økonomisk og militær støtte.

Utfallet av Ukraina-krigen vil være avgjørende for europeisk sikkerhet og sikkerhetspolitikk i det 21. århundre. Det er i realiteten en eksistensiell kamp for demokratiets fremtid i Vesten.

Dette tror jeg er klart for de fleste.

Det som er uklart, er hva Bjørnstad vil med sitt innlegg.

Kronikken skjemmes av tvilsomme påstander og forsøk på å gjøre innbilte paradokser til dype poenger.

Hunter Bidens forretninger i Ukraina og USAs rolle i kuppet i Chile i 1973 er i denne sammenheng totalt irrelevant. Insinuasjoner om at det var USA som sto bak Maidan-opprøret, bærer mer preg av konspirasjonsteori enn seriøs analyse.

Det samme gjelder påstanden om at Ukraina var klar for fred, men så kom Boris Johnson (sic!) og hindret fredsforhandlinger. Faktum er at det er Ukraina selv som avgjør når og på hvilket grunnlag de ønsker å forhandle. Det som helt mangler i Bjørnstads analyse, er Vladimir Putin og hans modus operandi.

For vi bør ikke ha noen illusjoner om hvem Vesten og Ukraina har med å gjøre.

Den russiske diktatoren personifiserer det totalitære etos, der ingenting er sant, og alt er mulig. Løgn og propaganda brukes mot egen befolkning og resten av verden. For ikke å glemme omfanget av terror og krig.

Det er ikke Vesten som er årsak til krigen, men Putins invasjon av et naboland. Utvidelsen av Nato skyldes at Øst-Europa hadde det travelt med å koble seg fra Russlands (tidligere Sovjetunionens) interessesfære-politikk. Frigjøringen av Øst-Europa skjedde i 1989 – ikke i 1945. Det er altså ikke Nato som ekspanderer, men frie nasjoner som ønsker sikkerhetsgarantier.

At nasjoner med grense til Russland (som Norge) vil bli medlem av Nato er ingen militær trussel mot Russland. Og dette vet selvsagt Putin. Det finnes intet ønske eller revansjelyst i Europa til å utfordre Russlands territorielle integritet. Det Putin frykter, er demokratiet – ikke Nato. Et demokratisk Ukraina, hvor det er folket som bestemmer, kan fort smitte. Putins mareritt er en folkelig revolusjon på Den røde plass, ikke en militær invasjon.

Bjørnstad avslutter sin kronikk med å hevde at fredens mål er fred. Men fred er en konsekvens, ikke et utgangspunkt. Det blir ikke fred av gode intensjoner eller mål, noe 80-årsmarkeringen av D-dagen burde minne oss på. Freden i Europa ble sikret gjennom amerikansk militarisme. Fred på Putins premisser opplevde Ukraina i Butsja våren 2022, og det frister ikke til gjentagelse.

Det er våpen som er veien til varig fred i Ukraina. Alt annet er å gå Putins ærend. Den russiske diktatoren gambler på at Vesten er dekadent og ikke villig til å stå løpet ut. Det er av eksistensiell betydning å vise at Putin tar feil.

Innlegget er publisert i Aftenposten 10.6.2024.