Temaside: Civita om ulikhet

De med lavest inntekt rammes av sterk kostnadsvekst, og kunne blitt prioritert ved nysalderingen av 2022-budsjettet. Det valgte imidlertid regjeringen ikke å gjøre.

Når noen later som at det presenteres mer fullstendige mål for formuesfordelingen enn de offisielle tallene, er det veldig rart at et så dominerende element som pensjonsformuen ikke tas med. Skulle det være en sammenheng mellom å utelate dette, og rykter om et høyt konfliktnivå mellom noen forskere i SSB, er det svært ille.

Sammenligningen av inntektsforskjeller og skatt i Norge og USA halter. Utsagnskraften i denne analysen i SSB-rapporten fremstår som høyst usikker.

«Det som er økonomifaglig eller skattejuridisk korrekt, er ikke alltid opplagt for vanlige borgere eller folkevalgte. Derfor må vi kunne debattere om verdiøkninger «låst» i bolig eller bedrift skal regnes som inntekt».

er kommentator Bård Bjerkholt at vi må skille mellom fag og politikk i ulikhetsdebatten. 2

I valgkampen har mange slått fast at «sosiale forskjeller» er den saken som velgerne syns er aller viktigst. Vi er enige i at sosial utjevning sannsynligvis er en viktig sak for velgerne nå. Men det er ikke sikkert at det er den viktigste saken.

Norge er et av verdens likeste land, men hvor like er vi egentlig? Hvorfor er bolig så dyrt? Hva skjer med økonomien, hvis ingen tør å starte sin egen bedrift? Og hvordan kan vi sikre en grønnere fremtid? Gjennom seks ulike videoer tar vi opp aktuelle problemstillinger innen temaene frihet og likhet, klima, boligmarkedet, arbeidsmarkedet, entreprenørskap og utdanning. Gode valg tas med kunnskap.

«Norge er mindre egalitært enn vi tror», sier Kalle Moene og Rolf Aaberge og sammenligner norske ulikhetstall med USAs. De forteller ikke hele historien, skriver Steinar Juel.

Fremfor å utvikle selveierdemokratiet mer, lar vi offentlig sektor og det offentlige (finansierings-) ansvaret vokse. Dette er komfortabelt, men lite bærekraftig. Løsningene på dagens store utfordringer burde kanskje heller handle om å tenke nytt om gamle borgerlige ideer. Hvorfor gjør ikke en borgerlig regjering det?

Kan høy ulikhet og høy tillit likevel kombineres, stikk i strid med hva vi har trodd? Eller er ulikheten relativt sett like lav i Norge som den alltid har vært, selv etter at SSB har fremlagt forslag til en ny måte å måle den på?

Det er høyst uklart om ny-regningen til Aaberge med flere gir noen ny innsikt utover det som ligger i kombinasjonen av inntekts- og formuesfordelingsindikatorene.

En mulig og sannsynlig effekt av en langvarig koronakrise er at alle blir fattigere, men at de rikeste taper mest i absolutte beløp. Det vil gi redusert ulikhet, noe som mest av alt viser problemet med å fokusere for mye på ulikhet alene.

Hvis ikke en ikke-sosialistisk og presumtivt næringsvennlig flertallsregjering greier å prioritere å få fjernet formuesskatten, hvem skal da gjøre det? Mathilde Fasting i nettavisen Minerva.

Her har vi samlet hele debatten rundt formuesfordelingen i Norge basert på samfunnsøkonom Steinar Juel sitt notat «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev».

«Det er overraskende at Tankesmien Agenda underspiller betydningen av velferdsstaten i arbeidet mot ulikhet.»

«I Norge bidrar både en velfungerende markedsøkonomi, lønnsdannelsen, velferdsstaten og skattesystemet til å holde ulikheten nede.» Kristin Clemet i Aftenposten.

For tiden virker det som likhet er den verdien som fremheves mest i norsk politikk. Kristin Clemet i Aftenposten.

«Professor Einar Øverbye vurderer noen av Solberg-regjeringens politiske tiltak og slår fast at de antakelig vil øke inntektsforskjellene på lang sikt – i en slik grad at Øverbye mener det er passende å snakke om ættesamfunn og advare mot at store arvede ressurser konsentreres om få familier, hvilket kan gi disse familiene betydelig politisk innflytelse. I denne artikkelen diskuterer vi hvor godt Øverbyes «begrunnete antakelser» egentlig er begrunnet.»

«Økt skatt kan kanskje gi ”penere” ulikhetstall på kort sikt, men det bidrar ikke i seg selv til verken høyere arbeidsdeltakelse blant innvandrere, en enklere hverdag for aleneforeldre, færre unge utenfor arbeidsmarkedet, bedre utdanning eller økt omstillingsevne,» skriver Kristin Clemet og Marius Doksheim.

«Ulikheten har riktig nok økt siden 1980-tallet, men vi har fortsatt den nest laveste ulikheten i verden, noe politikken altså i sterk grad har bidratt til,» skriver Lars Kolbeinstveit.

«Mange vil gi skattepolitikken skylden for økt ulikhet. De har sannsynligvis rett, men på en annen måte enn de tror,» skriver Haakon Riekeles.

Noen mål på sosial mobilitet blir stadig vanskeligere å nå i land som Norge. I en befolkning der alle tar lang utdanning, vil mobiliteten kunne være lav, selv om resultatene på andre mål er gode, skriver Mathilde Fasting i Minerva.

«Påstanden om at Oslo er en delt by har eksistert lenge. Mer enn å være en delt by, er Oslo en sammensatt by. Forskjellene finnes, men de går på kryss og tvers av gamle skiller.» Erik Nordbø og Kristin Clemet i Aftenposten.

«Mange har kritisert Piketty det siste året. Det er liten tvil om at han til en viss grad tar kritikken inn over seg og vrir budskapet sitt», skriver Marius Doksheim i Dagbladet.

«I Norge er forskjellene fortsatt eksepsjonelt små, internasjonalt sett. Det betyr at vi bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. For store forskjeller bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og fordrer ikke en helt ny samfunnsmodell. Thomas Piketty har stilt noen viktige spørsmål, men svarene må vi finne andre steder,» skriver Marius Doksheim i VG.