Civita og ulikhet
Økt skatt kan kanskje gi ”penere” ulikhetstall på kort sikt, men det bidrar ikke i seg selv til verken høyere arbeidsdeltakelse blant innvandrere, en enklere hverdag for aleneforeldre, færre unge utenfor arbeidsmarkedet, bedre utdanning eller økt omstillingsevne, skriver Kristin Clemet og Marius Doksheim.
Publisert: 6. september 2017
Vi vet ikke hva slags svar Ola Innset hadde ventet å få på sitt to siders lange essay (29.8.) om Civitas arbeider med økonomisk ulikhet. For oss fremsto essayet, i all hovedsak, som en spekulasjon i (til dels lite aktverdige) motiver. Slikt er ikke så lett å diskutere, og derfor ble svaret vårt kort (30.8.).
Men siden Innset ikke er fornøyd med svaret (31.8.), skal vi gjerne utdype.
Det virker som Innset syns at det i seg selv er kritikkverdig at vi har mange publikasjoner om økonomisk ulikhet, og at vi bruker fotnoter der vi henviser til kilder og annen forskning. Dette er en kritikk det er vanskelig å ta alvorlig. Temaet er viktig og mye diskutert. Det er et felt der det stadig kommer ny forskning. Vi har medarbeidere i Civita med ulik faglig bakgrunn, hvilket betyr at temaet kan belyses på ulike måter, og det syns vi er verdifullt. At arbeidene skal holde høy kvalitet og derfor være nøye med å oppgi kilder, er for oss selvsagt.
At det kan fremkomme nyanser i hva de ulike medarbeiderne mener, kan umulig heller være noe problem. Vi er ikke et politisk parti, og alle mener ikke det samme. Vi tror likevel ikke forskjellene er så store at det bør skape noe problem for dem som leser våre publikasjoner.
Innset stiller oss tre spørsmål: «Hvordan kan Civita både mene 1) at ulikhet er noe positivt, og 2) at det egentlig ikke er noe problem i Norge, samtidig som de 3) ønsker å bli tatt på alvor når de hevder av de beste tiltakene mot ulikhet er alt annet enn en omfordeling gjennom skattesystemet?»
Som sagt: Civita mener ikke noe, men vi kan svare på egne vegne:
1.
Det er, etter vår mening, ingen tvil om at økonomisk ulikhet også kan være positivt. Folk flest opplever ikke all økonomisk ulikhet som urettferdig. Ulikhet som skyldes at noen arbeider mer enn andre, har bedre kompetanse, større ansvar eller satser mer og tar større risiko, er både positivt og nødvendig.
Motsatt kan man si at folk flest neppe ville opplevd resultatlikhet, altså at alle har den samme inntekten uansett innsats, kompetanse og erfaring, som rettferdig. Det ville også drept all arbeids- og investeringslyst og dermed muligheten for å skape nye og flere arbeidsplasser, som er forutsetningen for å holde ulikheten nede.
Men – det er mange grunner til at økonomisk ulikhet også kan være negativt, f.eks. fordi den er for stor, får veldig negative konsekvenser og/eller oppstår av grunner som folk flest opplever som urettferdige. Det er dessuten i seg selv en grunn til å være på vakt, dersom ulikheten stiger. Og uavhengig av de vanligste målene på ulikheten i et samfunn, ønsker vi alle å unngå fattigdom og manglende mulighetslikhet.
Dersom ulikhetene blir for store, kan det gå utover velstandsveksten og demokratiet og kutte forbindelsen mellom innsats og resultater. Liberale mennesker, som er opptatt av maktspredning, likhet i muligheter, dynamikk og konkurranse, vil også være skeptiske til for høy ulikhet, og har tradisjonelt vært blant de fremste forkjempere for sosial mobilitet og fjerning av privilegier. Ulikheter kan gi grobunn for illiberal politikk, og begrensede forskjeller kan legge til rette for liberal politikk.
2.
Ulikheten i Norge er omtrent den laveste i verden. Vi har høy tillit, høy inntektsmobilitet, god økonomisk vekst, et velfungerende politisk system og en markedsøkonomi som stort sett fungerer tilfredsstillende. Det er vanskelig å se at ulikheten så langt har påvirket noe av dette negativt.
Dette betyr likevel ikke at vi ikke har problemer eller utviklingstrekk vi må være på vakt mot. Det viktigste problemet i dag er en økende andel barnefamilier med såkalt vedvarende lavinntekt, og dette er i hovedsak innvandrerfamilier der yrkesaktiviteten er lav og antall barn høyt. Vi må også være veldig på vakt mot risikoen for at innvandrerbefolkningen (inkludert etterkommerne) blir en permanent underklasse. Vi må øke både sysselsettingen og produktivitetsveksten og sørge for en bærekraftig velferdsstat også for fremtiden.
Det at de rikeste blir rikere, må ikke gå utover andres muligheter til å komme seg opp og frem. Rikdom må brukes til å skape muligheter for andre, ikke til å trekke stigen opp etter seg.
3.
Skattesystemet har mange formål, og det er, oss bekjent, ingen uenighet om det i Stortinget. Ett av formålene – men bare ett – er hensynet til fordeling. Et annet hensyn er verdiskaping, og dette er en skjør balanse som må ivaretas.
Grunnen til at vi ikke syns «mer skatt på de rike» er det første og beste tiltaket for å holde ulikheten nede, er rent faktabasert: For det første er en jevn markedsinntekt i seg selv viktig. Her er høy sysselsetting og bærekraftig lønnsutvikling avgjørende. For det annet står skattesystemet for bare ca. 20 prosent av omfordelingen i Norge, og formuesskatten – som mange er opptatt av – står for under én prosent av omfordelingen. Velferdsstaten, derimot, står for cirka 80 prosent, dvs. at den er mye viktigere.
Problemet med å basere omfordelingen på skattesystemet, er at skattlegging også har effekter på næringsliv, jobbskaping og lønnsutvikling. Mindre kapital i omløp gir lavere lønnsvekst for alle på sikt, det gir færre private arbeidsplasser, og den langsiktige effekten på ulikheten er derfor ikke åpenbar: Hvis høyere skatter gir lavere sysselsetting, arbeidsinnsats eller produktivitet, vil ulikheten kunne øke. Det betyr ikke at all skatt er så skadelig, men det er for enkelt å tro at økt skatt alltid er blant de beste løsningene.
Dessuten: Økt skatt kan kanskje gi ”penere” ulikhetstall på kort sikt, men det bidrar ikke i seg selv til verken høyere arbeidsdeltakelse blant innvandrere, en enklere hverdag for aleneforeldre, færre unge utenfor arbeidsmarkedet, bedre utdanning eller økt omstillingsevne. Hvordan utdanningssystemet virker, vil kanskje ikke vise seg i ulikhetstallene på 20 eller 30 år. Det vil likevel være helt avgjørende for at vi klarer å bevare små forskjeller i Norge.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 5.9.17.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
