Økonomiske forskjeller og Thomas Piketty – et liberalt perspektiv
Det er fortsatt riktig at det er mange forskjeller som både er forklarlige og tolererbare, av og til også positive, ved at de oppmuntrer til innsats og innovasjon. Samtidig viser Pikettys bok at forskjeller kan bli selvforsterkende, urettferdige og uønskede, også sett fra et liberalt perspektiv, skriver Marius Doksheim.
Publisert: 16. juli 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Den franske økonomen Thomas Piketty har med boken Capital in the Twenty-First Centurybidratt til at økonomiske forskjeller er høyt på den politiske dagsordenen. Civita og undertegnede har, også lenge før Pikettys bok, vært opptatt av forskjellsproblematikken. Vi har blant annet gitt ut en rapport om økonomisk ulikhet, et notat som tar for seg utviklingen i USA spesielt, og nå sist en gjennomgang av Pikettys teori og tall for Norge.
Dette siste notatet presenterer noen av de viktigste tallene og Pikettys tolkninger, og noen av de mest relevante innvendingene og nyanseringene som har kommet i den internasjonale debatten om boken. Det foreslås liberale løsninger som ivaretar ønsket om begrensede økonomiske forskjeller.
Tradisjonelt og forenklet sett er det venstresiden som har vært mest opptatt av økonomisk ulikhet. Liberale og konservative har gjerne vært mer opptatt av økonomisk vekst og personlig frihet, og ment at vekst og frihet medfører visse forskjeller, som er til å tåle så lenge de fattigste får det bedre.
Det er fortsatt riktig at det er mange forskjeller som både er forklarlige og tolererbare, av og til også positive, ved at de oppmuntrer til innsats og innovasjon. Samtidig viser Pikettys bok at forskjeller kan bli selvforsterkende, urettferdige og uønskede, også sett fra et liberalt perspektiv.
Meget kort oppsummert viser Piketty at de økonomiske forskjellene er stigende i de fleste rike land. Spesielt har det vært en sterk stigning i ulikhetene i USA. Der har de rikeste 10 prosentene av befolkningen stått for tre fjerdedeler av inntektsveksten mellom 1977 og 2007. De rikeste har gjort det godt gjennom den finanskrisen som har vært så vanskelig for resten. Piketty har også en forklaring på forskjellsveksten, som skulle bety at forskjellene vil fortsette å vokse også i tiårene som kommer.
Dét, mener Piketty, stiller kapitalismen overfor en ny utfordring. Gjennom de siste hundre årene har markedsøkonomien, sammen med blant annet velferdsstaten og skattesystemet, bidratt til både høy økonomisk vekst og reduserte forskjeller i befolkningen. Om dette bildet endres, og vi både får lavere økonomisk vekst og samtidig stigende ulikhet, vil det også fra et liberalt perspektiv bli vanskeligere å forsvare systemet.
Piketty argumenterer for at kapitalen i årene som kommer vil vokse raskere enn økonomien for øvrig. Det betyr at avkastningen for de rike, som sitter på mesteparten av kapitalen, vil være høy, mens inntektsveksten folk flest opplever, vil være langt mer moderat. Det betyr videre at hardt arbeid lønner seg relativt mindre, mens å leve på arv blir mer attraktivt. Større forskjeller kan gi politiske reaksjoner og et dårligere fungerende demokratisk og økonomisk system.
Pikettys fremtidsprognoser er mer omdiskuterte enn hans historiske tall. Men i den grad dette viser seg å være riktig, vil det også fra et liberalt perspektiv være uheldig. Markedsøkonomiens forsvarere har pekt på at markedsøkonomien, bedre enn alle andre kjente økonomiske systemer, sprer velstand, løfter de fattigste, bidrar til demokrati og forbinder innsats og resultat. Liberale har tradisjonelt vært de fremste forkjempere for sosial mobilitet og fjerning av privilegier. I den grad ulikhetene blir selvforsterkende, og de rike gis anledning til å trekke stigen opp etter seg og hindre konkurranse fra andre, er det uheldig. Ulikhet som oppfattes som urettferdig, kan gå utover både velstandsveksten og demokratiet.
Derfor har vi i Civita engasjert oss i ulikhetsdebatten, og ment at også liberale perspektiver må med. På den ene siden må også markedstilhengere ta inn over seg at ulikhet kan være uheldig og urettferdig. På den andre siden er liberale perspektiver viktige, fordi det bidrar til at vi ikke glemmer at likhet bare er en av mange verdier i gode samfunn.
Tiltakene for å oppnå høyere likhet, må nemlig være balanserte. Vel så viktig som omfordeling, er økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og høyere inntekter. Skattesystemet kan og bør skattlegge høye inntekter hardere enn lave inntekter, men må samtidig legge til rette for verdiskaping og investeringer. Vi må også ta hensyn til at de største forskjellene i verden tross alt ikke er innad i rike land, men mellom mennesker i fattige og rike land. Tiltak som reduserer forskjellene i de rike landene kan gi større forskjeller internasjonalt.
Faren med gode bøker som Pikettys, er at de blir for dominerende i den offentlige debatten, og at man fokuserer for mye på for eksempel ulikhet og glemmer andre viktige faktorer. Men selv om Piketty presenterer interessante tall og teorier, og med det har bidratt til å flytte debatten noen skritt, er det mange spørsmål om ulikhet som gjenstår.
For eksempel: Hvorfor ser vi ikke den samme utviklingen i andre land, som i USA? Det har vært en viss økning i forskjellene i de fleste land siden 1970-tallet, men samtidig er det en forbausende stabilitet i mange kapitalistiske land. I Norge er inntektsforskjellene omtrent de samme i dag, som de var midt på 1990-tallet.
Et annet stort spørsmål er om tallene er gode nok, og om de sier det Piketty mener at de sier. Piketty har fått kritikk for å overse boligprisvekstens betydning, og for å overdrive avkastningen på kapital. At han ikke tar nok hensyn til velferdsstatens omfordeling i beregningene, gjør at forskjellene fort overdrives.
Til sist er det fortsatt en debatt om sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst. Mye tyder på at for store forskjeller er skadelig for veksten, samtidig vet vi blant annet fra land med planøkonomi at for små forskjeller også er hemmende. Det trengs en riktig miks, der ulikhetene oppmuntrer til innsats heller enn å etablere privilegier.
Spørsmål som disse gjør at vi fortsatt er langt unna en «fasit» når det gjelder økonomiske forskjeller – selv om vi med Piketty har flere fakta å forholde oss til enn tidligere. Det betyr at vi, spesielt i Norge der stabiliteten er mer fremtredende enn forskjellsøkningen, bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. Det er forskjeller som bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og ikke en helt ny samfunnsmodell.
Innlegget er publisert hos Nettavisen 4.7.14 og verdidebatt.no 16.7.14.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
