Tankesmien Agenda bør kunne notere seg for i hvert fall én stor suksess: Den har antagelig medvirket til at norske medier nesten ikke stiller spørsmål ved noe av det den franske økonomen Thomas Piketty står for.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest og hørt i norske medier at noe er slått fast som en slags endelig sannhet, fordi Piketty har påvist at det er slik. Som jeg skrev i Morgenbladet for noen år siden, fremstår han tidvis som en popstjerne som forblinder fansen. Enkelte journalister og kommentatorer har vært helt euforiske. Marie Simonsen i Dagbladet, for eksempel, mente at økonomifaget nå kanskje hadde fått sitt klimapanel, og at skeptikerne ville slite med å tilbakevise Pikettys funn.
Fortsatt er det svært sjelden å se at noen norske medier skriver om eller gjengir kritikk av Pikettys analyser – medmindre det fremkommer i leserinnlegg skrevet av for eksempel noen i Civita. Jeg er generelt stolt av det omfattende arbeidet mine medarbeidere i Civita har gjort når det gjelder ulikhet generelt og Piketty spesielt. Vi har i høy grad tatt han og forskningen hans seriøst, men vi har ikke vært servile.
Det er nå noen få uker siden den siste boken hans – Capital and Ideology – kom på engelsk. Det er en murstein av en bok, så jeg blir ikke forundret om vi også denne gangen vil se at andre forfattere skriver kortversjoner av boken. Agenda har allerede gitt ut en kortversjon. Forfatteren, Kjetil Ansgar Jakobsen, er også blitt intervjuet om boken i NRKs Ekko.
Slik var det også da den forrige boken kom. Jesper Roine, som skrev denne populære boken, var gjest på et frokostmøte som Civita hadde om Piketty i 2014.
Men selv om Piketty denne gangen har skrevet en enda mer voluminøs bok, er det flere som har rukket å lese den.
En av dem er økonomen Raghuram Rajan, som skriver om den i en lang artikkel i dagens Financial Times. Og kritikken er ikke akkurat nådig. Rajan nærmest slakter Pikettys forslag til løsninger og mener at et forsøk på å implementere dem, vil føre helt galt av sted.
En annen som har lest boken, er økonomen Tyler Cowen, og han er også veldig kritisk til store deler av boken. Slik Piketty ser verden, skriver Cowen, er det umulig å si noe fornuftig eller pålitelig om ulikhetsproblemene i vår tid. Piketty er rett og slett for negativ til de rike og for glad i konsentrert statsmakt til å ha et tilstrekkelig balansert syn.
I The Economists podcast The Economist asks er Thomas Piketty intervjuet av økonomiredaktørene Anne McElvoy and Henry Curr, og også den er vel verdt å høre på.
Når man vurderer Piketty og hans innflytelse på debatten om ulikhet, er det viktig å skille mellom funnene han har gjort – og de forslagene til løsninger som han fremmer. Han har fått kritikk for begge deler, men kritikken mot løsningene er klart sterkest. Mange internasjonale medier og kommentatorer er flinke til å skille, mens de norske for ofte ikke gjør det. Marius Doksheim i Civita har tidligere oppsummert dette godt i et eget notat, og også i enkelte omtaler av den siste boken, som her i Dag og Tid, kommer dette klart frem.
Piketty står åpenbart ganske langt til venstre politisk. Økonomene som nå kritiserer han – eller som stiller kritiske spørsmål til han – er mer høyrevridde enn Piketty, og det kan hende at de preges av det. Andre, som kanskje står nærmere Piketty politisk, er også mindre kritiske, men heller ikke de omfavner boken. Et par eksempler kan leses her og her.
Dette berører noe av det som var mitt poeng, da jeg for en tid tilbake påpekte at enkelte norske ulikhetsforskere nok også var preget av sine holdninger, og at det kan gi seg utslag i måten man velger eller vektlegger argumenter på. I et av mine innlegg pekte jeg blant annet på at vi sjelden får høre eller lese om internasjonal forskning eller debatt om forhold som trekker i motsatt retning av de mest populære oppfatningene om økonomisk ulikhet og det Piketty står for. Mediene skriver lite eller ingenting om det – og norske forskere sier heller ikke så mye om det, selv om det er unntak.
Dette betyr ikke at vi ikke skal lytte til forskere som kanskje har et annet politisk ståsted enn vi har selv. Men det betyr at vi må forstå at også forskere farges av sine holdninger og verdier – og at vi bør studere større og ulike deler av et forskningsfelt før vi skyver forskningen foran oss når vi konkluderer.
Men det ville hjulpet om også norske medier følte et ansvar for å gi et mer balansert bilde av den internasjonale debatten om ulikhet og Piketty.
Innlegget var publisert på Clemets blogg 25. februar 2020.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet
Pengan går! Men Mari Skurdal har rett.
Media
Burde du ha snakket mer om skolepolitikken, Guri Melby?
Ubalansert ulikhetsdebatt i NRK: Hvor ble verdiskapingen av?
