Norge på likhetstoppen
I Norge bidrar både en velfungerende markedsøkonomi, lønnsdannelsen, velferdsstaten og skattesystemet til å holde ulikheten nede. Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 12. mars 2019
I et innlegg 3. mars skriver Hannah Gitmark i Agenda at jeg har rett i at Norge ligger på likhetstoppen (24. februar). Men «inntektsfordelingen er langt mer ulik enn det offisiell statistikk viser, grunnet store tilbakeholdte overskudd», skriver Gitmark og etterlater dermed inntrykk av at Norge kanskje ikke ligger på likhetstoppen likevel.
Det er riktig at SSB arbeider med å forsøke å tilordne såkalt tilbakeholdt overskudd til eierne av bedriftene, men det foreligger, meg bekjent, ikke slike tall fra andre land. Vi har dermed ikke noe grunnlag for å mene noe om hvilken plassering Norge ville hatt på Gini-rankingen, dersom alle land justerte sine tall på samme måte.
Sosial mobilitet
Gitmark skriver at den sosiale mobiliteten, som er et annet mål på ulikhet, har falt.
Sosial mobilitet er viktig. Det er en klar sammenheng mellom lav ulikhet og høy mobilitet. Inntektsmobiliteten i Norge er heldigvis relativt høy. Bare Danmark ser ut til å gjøre det bedre. Også utdanningsmobiliteten er over OECD-snittet, men ikke så høy som vi kunne ønske.
Sannsynligheten for at foreldre med høyere utdanning får barn som tar en yrkesfaglig utdanning, er liten, akkurat som det er liten sannsynlighet for at foreldre med yrkesfag får barn som tar høyere utdanning. Men det er viktige unntak: Barn av innvandrere er nå bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt. Det viser hvor viktig det er å ha et godt utdanningssystem.
Innvandring som kilde til ulikhet
Gitmark er også kritisk til å peke på innvandring som den viktigste kilden til økt ulikhet.
Men skal vi si noe om årsakene til økt ulikhet, må det presiseres hvilken periode det er snakk om. Ser vi de siste tiårene under ett, for eksempel perioden 1986 – 2016, er det riktig å si at utviklingen i lønn og kapitalinntekter har bidratt til å øke ulikheten målt ved Gini-indeksen med henholdsvis 3,1 og 4,3 prosentpoeng. Lønn og kapitalinntekter fordeles altså noe mer ujevnt i dag enn for cirka 30 år siden. Næringsinntekt trekker i motsatt retning.
Skal vi si noe om årsakene til økt ulikhet de senere årene, er sannsynligvis innvandring den enkeltfaktoren som har hatt størst betydning. I perioden 2006–2016 økte Gini-indeksen for hele befolkningen med 1,7 prosentpoeng, mens tallet er 1,1 prosentpoeng dersom innvandrerbefolkningen holdes utenfor. I tillegg har nok innvandringen påvirket produktivitet, sysselsetting og lønninger.
Innvandring og fattigdomsproblemer
Grunnen til at dette er viktig, er særlig de mulige fattigdomsproblemene som innvandring kan føre til. I Norge har andelen personer som lever med såkalt vedvarende lavinntekt (vårt mål på relativ fattigdom), økt de senere år.
Det er i dag 34.000 flere barn som lever i familier med lavinntekt enn for 10 år siden, og 85 prosent av dem lever i innvandrerfamilier. Med en god integrerings- og utdanningspolitikk kan vi redusere disse tallene og unngå at slike fattigdomsproblemer går i arv, slik vi altså unngår hvis utdanningsmobiliteten blant innvandrere er høy.
Skjev formuesfordeling
Gitmark vil gjerne snakke mer om formuesulikhet. Formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen i de aller fleste land. Men det er veldig mange årsaker til at det ikke er så lett å trekke bastante konklusjoner om hvorfor det er slik, og om hva vi eventuelt bør forsøke å gjøre noe med.
Viktige grunner er blant annet at mange har både formue og gjeld, systemet med fradrag for gjeldsrenter, ulike verdsettelser av og priser på boliger, hytter, aksjer og næringseiendom og så videre. For land som Norge kommer dessuten at vi har overlatt nesten all sparing til staten, slik at verdien av blant annet pensjonsrettigheter ikke fordeles på den enkelte innbygger.
Norge skiller seg også kraftig ut ved at offentlig forvaltning har en skyhøy formue sammenlignet med andre land (som ofte har gjeld). Denne formuen tilhører hver enkelt av oss. Vi eier dessuten, i langt høyere grad enn befolkningen i våre naboland, våre egne boliger, noe som antagelig styrker integreringen av innvandrere. Så ja, vi kan gjerne snakke om formuesulikhet, men i så fall er det også mange faglige spørsmål som må diskuteres nærmere. SSB tar mange forbehold i sine analyser.
Ulikhet skyldes også ulike valg
Gitmark påstår at jeg mener at «ulikhet skyldes ulike livsvalg», men jeg skrev noe helt annet. Jeg skrev at ulikhet også skyldes ulike valg, og at ikke all ulikhet er urettferdig. Deretter skrev jeg om behovet for å redusere ulikhet som vi ikke har ansvar for selv, og hvor viktig det er å forsøke å gi alle de samme mulighetene.
I Norge bidrar både en velfungerende markedsøkonomi, lønnsdannelsen, velferdsstaten og skattesystemet til å holde ulikheten nede. Skatter og overføringer ga det samme bidraget til omfordeling i 2016 som i 1986.
Til slutt mener Gitmark at jeg hopper bukk over betydningen av et velorganisert arbeidsliv og en sammenpresset lønnsstruktur, men det gjør jeg ikke. Jeg pekte på lønnsdannelsens betydning for evnen til omstilling, som selvsagt har sammenheng med lønnsstrukturen.
Artikkelen er publisert i Aftenposten 10.3.19.
Relatert
Har vi en høyreside i Norge?
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
