Forventningene må dempes
Flere utviklingstrekk og politiske trender trekker nå i retning av lavere produktivitetsvekst.
Publisert: 24. juli 2024
Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser arrangerte rett før sommeren et seminar om effektiv ressursbruk. Statssekretær Erlend Grimstad i Finansdepartementet kom der med smakebiter fra perspektivmeldingen som offentliggjøres til høsten. Det blir kamp om arbeidskraften. Omstillingsbehovet vil være stort og krevende. Det blir økt press på offentlige finanser. Inntektsveksten blir langt lavere enn tidligere. Verdiskapingen per innbygger antas å vokse med 20 prosent frem til 2060. Kunne en ventet samme utvikling som før 2008, ville velstandsøkningen blitt tre ganger så høy.
Budskap fra regjeringen og andre for de nærmeste årene er ganske annerledes. Reallønningene ventes å stige kraftig, og renten skal ned. Statistisk sentralbyrå anslår i sine siste prognoser at husholdningenes disponible realinntekt vil øke med seks-syv prosent de neste tre årene.
Dette vil ikke være den nye normalen, men trolig en unntaksperiode.
Veksten i hvor mye vi produserer per arbeidstime, produktivitetsveksten, er sammen med hvor mye vi jobber, bestemmende for velstandsutviklingen. En sterk økning i prisene på varer vi eksporterer, som olje og gass, kan også bidra til velstandsøkningen. Slike prisøkninger finner imidlertid normalt sted i kortere perioder, og blir ofte reversert.
I alle vestlige land har produktivitetsveksten falt. USA er et mulig unntak, der økte den kraftig i fjor. Produktivitetsveksten i en økonomi som ligger i front med å ta i bruk ny teknologi, kan ikke ventes å være like høy som i en økonomi som ligger etter. Det er som i idretten, det er lettere for en kretsmester å forbedre egen rekord med ett sekund, enn for en verdensmester.
Norge er et høyteknologiland. Produktiviteten er høy, og veksten var lenge i det øvre sjiktet av de rike landene. Det er ikke lenger tilfellet. De siste to-tre årene har produktiviteten til og med falt. Perspektivmeldingens anslag for utviklingen fremover, kan til og med vise seg å bli for optimistisk.
Utdannelsesnivå og tusenvis av bedriftsinterne beslutninger er bestemmende for produktivitetsutviklingen. Bedriftenes beslutninger påvirkes av en rekke eksterne utviklingstrekk, og av politiske vedtak. Flere utviklingstrekk og politiske trender trekker nå i retning av lavere produktivitetsvekst.
Mange utviklingstrekk har vi ikke herredømme over, vi må bare tilpasse oss. Det gjelder den sikkerhetspolitiske situasjonen, som krever mer ressurser til forsvaret. Klimasituasjonen krever investeringer i utslippsreduserende tiltak. Eldrebølgen krever økt produksjon av helse- og omsorgstjenester. Dette er tilpasninger som i utgangspunktet vil virke negativt på produktiviteten. I tillegg kan tilpasningstiltak være lite målrettet og unødig kostbare. De negative effektene på produktiviteten blir da unødig store. Helsepersonellkommisjonen peker på flere tiltak som kan øke produktiviteten i helsesektoren, men mange av dem møter stor politisk motstand.
Sterk konkurranse er viktig for å tvinge økonomiske aktører til å være kreative og drive effektivt. Økt proteksjonisme, en svekket Verdens handelsorganisasjon (WTO) og overdrevne selvforsyningstiltak svekker konkurransen, reduserer arbeidsdelingen mellom land og omfanget av teknologioverføringer. Økt næringsstøtte, enten det er til jordbruket, batterifabrikker, havvind eller CO2-kompensasjon er ødeleggende for produktiviteten. Store, ulønnsomme samferdselsprosjekter trekker samme vei. Skattesystemet påvirker produktiviteten. Bemanningsnormer hindrer uttak av produktivitetsgevinster når nye, teknologiske løsninger og mer effektive bygg tas i bruk. Kontroll og reguleringer virker negativt på produktiviteten. Nytten av reguleringer bør vurderes opp mot kostnadene i form av lavere produktivitet, noe jeg har inntrykk av i liten grad skjer.
En eventuell ny produktivitetskommisjon vil peke på alt som er nevnt foran, pluss en del til. Vi mangler ikke kunnskap om hva som bidrar til å redusere produktiviteten, men evne og vilje til å bruke den.
Forventningene til inntektsveksten fremover bør dempes. Det vil ikke være rom for store, utgiftskrevende reformer på statsbudsjettet. Forsvar, helse og omsorg må påregnes å ta hele handlingsrommet, og vel så det. Med økt kamp om arbeidskraften og press på offentlige budsjetter, må vi også regne med at renten vil svinge mer, og i gjennomsnitt kunne bli liggende nær dagens nivå. Hva så med kronen og utsikter til billigere utenlandsreiser? Krona er ikke svak. Den var uvanlig sterk, blåst opp av oljeboomen.
Perspektivmeldingen vil forhåpentlig løfte perspektivet i den økonomiske debatten, og bidra til en bedre realitetsorientering i regjering og Stortinget.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 22.7.2024.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
