10 grunner til at vi ikke er på vei tilbake til Downton Abbey
Det er en misoppfatning at Pikettys bok viser at vi er på vei tilbake til et samfunn slik som det som illustreres i tv-serien Downton Abbey. Det er ikke riktig. Forskjellene mellom dagens økonomiske situasjon og den man hadde for hundre år siden, er større enn likhetene. Det er ti grunner til dette, skriver Marius Doksheim hos Minerva.
Publisert: 18. juni 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita
Thomas Pikettys bok Capital in the Twenty-First Century har fått enorm oppmerksomhet og kommer til å være viktig for den fremtidige debatten om økonomisk vekst og forskjeller. Det er en god bok, som legger et bedre grunnlag for forskjellsdebatten enn man hittil har hatt. Men det er også viktig at man bevarer nyansene i debatten. De som alltid har ønsket stor omfordeling og minst mulig forskjeller, kan komme til å trekke Piketty for langt. Det ville være synd, for tiltakene for å begrense økende forskjeller må balanseres mot behovet for en inkluderende økonomisk vekst og liberale verdier.
En av misoppfatningene som er i ferd med å feste seg i debatten, er at Pikettys bok viser at vi er på vei tilbake til et samfunn slik som det som illustreres i tv-serien Downton Abbey. Det er ikke riktig. Leser man boken, og annen relevant litteratur om økonomiske forskjeller, ser man at forskjellene mellom dagens økonomiske situasjon og den man hadde for hundre år siden, er større enn likhetene. Det er ti grunner til dette:
For det første er det ingen tvil om at vi, tross ulikheter, er rikere i dag enn man var i 1914. Det gjelder i verden generelt, der nær sagt alle var fattige for hundre år siden. Bare siden 1981 er andelen ekstremt fattige i verden redusert fra 40 til 14 prosent. Og det gjelder i rike land, der de fattigste i dag har tilgang til goder som selv de rikeste ved forrige århundreskifte kunne se langt etter. Forsøk bare å se for deg Downton Abbeys Lord Grantham hos tannlegen.
For det andre er forskjellene i dag først og fremst internasjonale. Mens det i 1870 betød aller mest hvilken klasse man tilhørte, er i dag landet man er født i, det mest avgjørende. Om man er rik eller fattig har altså mindre med klasse å gjøre i dag enn det hadde for 100 år siden.
For det tredje er også mange av utfordringene internasjonale. Noe av grunnen til at arbeidstakerne i mange land – men ikke i Norge – har opplevd relativt lav lønnsvekst de siste årene, er at de møter konkurranse fra arbeidstakere i andre og mindre rike land. Og selv om konkurransen oppleves som vanskelig for de som møter den, skal man huske at de siste tiårene trolig er de tiårene i verdenshistorien der de fattigste har gjort det aller best.
For det fjerde er eierskapet langt mer spredt i befolkningen i dag enn det var for hundre år siden. På 1800-tallet var det 36 000 mennesker i Storbritannia som eide sin egen bolig – av en befolkning på 20 millioner. I dag eier rundt 70 prosent – og nærmere 80 prosent i Norge – sin egen bolig og nyter godt av verdistigningen på denne.
For det femte er eierkonsentrasjonen blant de aller rikeste mindre enn den var. Det betyr også at de har mindre makt, spesielt over enkeltpersoner.
For det sjette: Mens de rike på 1800-tallet levde av avkastningen på eiendom, har de rike i dag i hovedsak sine investeringer i næringsliv. Det har betydning for hvordan vi bør se på de rikes inntekter: Mens økt skatt kan være riktig som løsning når det er eiendomsavkastning det er snakk om, blir det langt mer komplisert når det er næringslivsinvesteringer. Skattlegging som gjør at det vil bli mindre kapital til næringsinnvesteringer, vil nemlig også påvirke arbeidsplasser og lønninger og kan være kontraproduktivt for å redusere forskjellene.
For det syvende er de rikeste i dag i langt større grad personer som har høy lønnsinntekt enn inntekter fra avkastning på land og eiendom. Også forskjeller i lønnsinntekter kan være urettferdige, men tross alt betyr dette at meritokratiske verdier og hardt eller smart arbeid har betydning – og at det er langt mer fremtredende i dag enn i på begynnelsen av 1900-tallet.
For det åttende har vi et, stort sett, velfungerende demokrati, der de i den nedre halvdelen av inntektsfordelingen har langt større innflytelse enn de hadde for hundre år siden.
For det niende har vi flere og bedre løsninger på forskjellsproblemer i dag. Velferdsstaten og skattesystemet bidrar til at forskjellene blir mindre markerte, og ikke minst at de får mindre betydning for menneskers livssjanser. Mulighetslikheten er på ingen måte absolutt, men den er uendelig mye større i dag enn den var i England ved forrige århundreskifte.
For det tiende er det også viktig at mens de store forskjellene på 1800-tallet ble forsvart, både filosofisk og faglig, som en naturlig orden eller et disiplinerende element, er det i dag tverrpolitisk enighet om å bekjempe ekstrem ulikhet.
Sammenligningen med Downton Abbey er uansett ganske dårlig, siden tv-serien handler om utfordringene en rik familie møter i et samfunn som blir mer egalitært, mens utfordringen Thomas Piketty beskriver, er et samfunn som blir mer ulikt.
Viktigere er det imidlertid at sammenligningen gir et helt misvisende bilde av hvilke utfordringer vi står overfor, og et helt misvisende bilde av hvilke utfordringer vi tross alt har overkommet de siste hundre år.
Innlegget er publisert hos Minerva 18.6.14. Se også:
Civita-notat nr. 11 2014: Thomas Piketty – Nyansering og mulige løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
