EU og EØS

Island, EU og EØS (3)

BREV nr. 74

Islands regjering har varslet en folkeavstemning senest i 2027 om en søknad om EU-medlemskap skal sendes. Hvis timeplanen blir holdt og velgerne gir sin tilslutning, kan forhandlinger om islandsk EU-medlemskap komme i løpet av Stortingets neste periode. Blir Island EU-medlem, får det betydning for EØS-avtalen.

Per Christiansen

Publisert: 26. august 2025

Meningsmålinger i Island viser at et flertall blant de som har bestemt seg er for å sende en søknad om EU-medlemskap. Blir det tilslutning til dette, vil forhandlinger følge. Et sluttresultat skal avgjøres i en ny folkeavstemning. Regjeringen har satt prosessen i gang ved å be en gruppe økonomer om å vurdere fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. Den har fire medlemmer med akademisk bakgrunn, men også med ulik erfaring fra økonomisk politikk og pengepolitikk. Én er nederlandsk, to er norske og én er amerikansk. Sistnevnte var sjeføkonom i OECD i perioden 2014-17.

Den islandske krone er blant verdens minste valutaer og kjennetegnet ved høy inflasjon og ustabile valutakurser. Bruk av euro for Island kan stabilisere inflasjonen på et lavt nivå, skape større valutakursstabilitet, gi lavere rente av særlig betydning for husholdninger med boliglån og små og mellomstore bedrifter, tjene som en ramme for lønnsoppgjørene og redusere risikoen ved investeringer fra utlandet. Men Island vil ikke kunne la valutaen depresiere, som en buffer for å absorbere økonomiske sjokk. Det kan tilføyes at OECD i 2013 antydet at euro var en mulighet som Island burde vurdere på lenger sikt (landrapporten side 29).

Får en søknad om EU-medlemskap tilslutning, vil forhandlingene ikke nødvendigvis ta lang tid. Slike forhandlinger er mye knyttet til EUs regulering av det indre marked. Islandsk rett er prinsipielt tilpasset det meste av denne EU-regulering gjennom EØS-avtalen. Landbruk og fiske faller imidlertid stort sett utenfor EØS. Særlig er fiskeriene av stor betydning for islandsk økonomi – men også identitet. I tillegg til EØS-avtalen er dessuten flere avtaler inngått mellom Island og EU, for eksempel om Schengen-regelverket og på andre saksområder. Dette har medført ytterligere tilpasninger til EU-retten i islandsk rett. Skulle Island oppnå et tilfredsstillende forhandlingsresultat, som blir godkjent i en ny folkeavstemning, ligger det an til et EU-medlemskap noen år frem i tid.

I Dagens Næringsliv var jeg tidligere i år i diskusjon med en islandsk EU-motstander. Han hadde ikke tro på at Island vil bli EU-medlem, og mente dessuten at EØS-avtalen neppe vil falle bort hvis det likevel skulle skje. Dette siste skyldtes, ifølge ham, at Norge er den største av EFTA-partnerne i EØS og at Norge betaler mest av de tre stater som bidrag til EU-statene, samt at EU er mest interessert i å gjøre forretninger med Norge, ikke med Island.

Synspunktet bygget kanskje på at for ham var en søknad om norsk EU-medlemskap like usannsynlig som en islandsk søknad. Dersom dette er uriktig, kan derimot Island komme i en situasjon som Norge vil komme i ved en islandsk EU-søknad. Ved et islandsk – eller et norsk – EU-medlemskap, er det noen mer eller mindre tenkelige måter å videreføre EØS på.¹ De institusjonelle komplikasjoner jeg antydet, ble avvist av min opponent som «tekniske detaljer» som ikke endret vurderingen. Jeg tror dette er en feilvurdering, og forklarer i mer detalj nedenfor.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen er egne internasjonale organisasjoner. Begge institusjoners myndighet utøves av et kollegium med tre medlemmer, generelt med like rettigheter i beslutningene. Disse institusjoner er regulert i en egen avtale mellom EFTA-statene (ODA). Siden 1995 har Island, Liechtenstein og Norge nominert hvert sitt medlem til institusjonenes ledelse. EFTA-statene velger ESAs president, mens dommerne velger sin president selv. Et medlem i ESAs kollegium og dommerkollegiet i EFTA-domstolen nomineres fra hver EFTA-stat og oppnevnes ved felles overenskomst mellom dem. For ESA gjelder at minst to medlemmer må være statsborgere av EFTA-stater, mens for dommere gjelder ikke noe krav om statsborgerskap. Mønsteret er stort sett tilpasset fra EU-retten om Kommisjonen og EU-domstolen.

Å videreføre EØS uten Island kunne muligens skje med nye medlemsstater, særlig hvis EU så det som tjenlig. Sveits, som deltok i forhandlingene om EØS-avtalen, ville være en naturlig deltaker. En sveitsisk folkeavstemning (1992) gjorde EØS-deltakelse umulig, og folkemeningen antas ikke endret. Storbritannia tok initiativ til EFTA i 1960, men så etter Brexit (2016) ingen fremtid i å vende tilbake til EFTA for å tiltre EØS. Storbritannia har en uttredelsesavtale og en samarbeids- og handelsavtale med EU og EU-statene. Stater på Vest-Balkan, i Kaukasus og Ukraina og Moldova kan kanskje ses som nye EØS-stater. En fordel for EU kunne være at EØS-avtalen er i drift, og kunne videreføres med begrensede anstrengelser. EU kunne finne det hensiktsmessig å godta slike fremtidige EU-stater i EØS – som en vennlig handling – men også fordi flere søkerstater trenger mer tid for å oppfylle vilkårene for EU-medlemskap. En annen kategori er de europeiske ministater, som ikke har reelle forutsetninger for full deltakelse i EU. For dem kunne EØS-avtalen bli en nokså standardisert og varig ordning. Også noen nord-afrikanske stater kan ses som tenkelige EØS-medlemsstater. Men det ville være mange motforestillinger mot en slik utvikling av EØS.

Etter dagens EØS-ordning måtte nye deltakere bli EFTA-medlemmer. Skulle en EFTA-stat motsette seg dette, kunne EU riktignok komme til at den ‘andre pilaren’ i EØS ikke krevde EFTA-medlemskap. De aktuelle stater rundt 1990 var EFTA-statene, men dette var ikke i seg selv en nødvendighet. EØS kunne etableres med slike nye EØS-stater som nevnt foran.

Med Liechtenstein og Norge i EØS, måtte uansett ODA tilpasses en ny situasjon. Tre medlemmer vil være et minimum for å etablere et flertall ved uenighet i et kollegialt organ. ESAs kollegium er riktignok beslutningsdyktig når to medlemmer møter, men da må de to være enige om vedtaket. EFTA-domstolen er beslutningsdyktig når dommerne deltar i de rettsmøter som ligger til grunn for avgjørelsene. I praksis må tre medlemmer oppnevnes i begge tilfelle for at institusjonene skal virke.

I denne sammenheng kunne en løsning være at Liechtenstein og Norge seg imellom ble enige om et tredje medlem i de to kollegier. Ett medlem fra hvert av de to land, og ett medlem som de blir enige om, kunne da oppnevnes av de to EFTA-stater ved felles overenskomst. Et nærliggende alternativ ville være at EU-siden (Kommisjonen) fikk nominere et medlem, som så ble oppnevnt av Norge og Liechtenstein – som for deres egne nominerte kandidater. ODA måtte i begge tilfelle reforhandles mellom de to, og endringene måtte reelt ha tilslutning fra EU. En representant for EU i beslutningsorganene kunne sogar av noen ses som styrkning av overvåkning og kontroll i de to EFTA-stater. Ensidig å slippe ‘motparten’ til i ‘EFTA-pilarens’ beslutninger, ville naturligvis være kontroversielt.

For Norge kan det å ville videreføre EØS uten Island vanskelig tjene noen annen hensikt enn å unngå en folkeavstemning om et norsk EU-medlemskap. Spekulasjonene foran om alternativer for EØS illustrerer at denne vei ikke er lett. En norsk EU-søknad ville nok for mange fremstå nærmest som åpenbar. Det kunne kanskje være verdt å vurdere om en norsk EU-søknad best kan fremmes samtidig med en islandsk søknad, og ikke la den komme etter at Island har blitt EU-medlem?

Publisert: 27. august 2025