Norge og Fellesmarkedet – folkeavstemningen 1972
BREV nr. 23
Den første folkeavstemning om norsk EU-medlemskap fant sted i 1972. Søknaden skapte stor strid og seier for nei-siden. Norge fikk i stedet en frihandelsavtale for industrivarer.
Publisert: 30. april 2024
Storbritannia støttet det økonomiske samarbeid på Kontinentet i 1950-årene, men ville ikke selv delta i det. Det britiske samveldet var viktigere. Landet ønsket derimot å ha frihandel, og tok initiativ til å opprette Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) i 1960. Norge og fem andre stater fulgte Storbritannia og sammen stiftet de EFTA. Storbritannia ville sikre frihandelen i Fellesmarkedet og sendte en søknad om medlemskap i 1961. Storbritannias forhold til Kontinentet kan best forstås som ambivalent. Frankrike motsatte seg imidlertid britisk medlemskap. Søknadene fra Irland, Danmark og Norge i kjølvannet av Storbritannias søknad, falt da også bort.
Da Frankrike på slutten av 1960-tallet ikke lenger motsatte seg et britisk medlemskap, kom forhandlingene med de tidligere søkere i gang igjen. Det gjaldt medlemskap i De europeiske fellesskap (EF), det vil si Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom), kort sagt Fellesmarkedet. Forhandlingene med Norge reiste flere vanskelige spørsmål. Beskyttelse av inntekt og bosetting i norsk landbruk og fiskeri sto helt sentralt. Fiskeriene var kanskje det vanskeligste: EØF krevde tilgang til norske fiskeressurser som motytelse for markedstilgangen for norsk fisk.
Det hører med i dette bilde at fiskeriforhandlinger mellom blant andre flere EFTA- og EØF-stater hadde ført til Fiskerikonvensjonen (1964), som gjaldt fiskerier i vest-europeiske farvann. Etter konvensjonen kunne avtalepartene reservere fiskeriene for egne fiskere innenfor seks nautiske mil. Det samme gjaldt for området mellom seks og 12 nautiske mil, men konvensjonen tok hensyn til tradisjonelt fiske, som måtte respekteres og behandles på en ikke-diskriminerende måte. Norge deltok i forhandlingene, men kunne ikke godta resultatet og ble stående utenfor konvensjonen.
Havrettsutviklingen gikk i retning av å innrømme kyststatene eksklusive rettigheter til fiskerier i økonomiske soner inntil 200 nautiske mil. En slik utvikling ville gå videre enn det som kyststatenes fiskerijurisdiksjon etter folkeretten da tillot. Utviklingen ville trolig føre til regulering og omfordeling av historiske fiskerier. Dette ville få betydning for enkelte av EØF-statenes fiskere i fisket i internasjonale farvann, det vil si i havområder uten noen fiskeriforvaltning. – EØF-traktaten hadde etablert en felles landbrukspolitikk, men traktaten sa intet om fiskeriforvaltning. Sjømat var likevel nevnt blant landbruksvarer i EØF-lovgivningen, og Frankrike ønsket en felles fiskeripolitikk i EØF. Dette kunne bidra til å sikre tradisjonelle franske fiskeriinteresser i omfattende nasjonale økonomiske soner reservert for kyststatenes fiskere som følge av havrettsutviklingen.
En forordning (2141/70) om strukturpolitikken var blant lovgivningen som etablerte den felles fiskeripolitikk. Forordningen bygget på det grunnleggende forbud i fellesskapsretten mot diskriminering på nasjonalt grunnlag. Prinsippet ville etablere tilgang for andre EØF-staters fiskefartøyer på lik linje med kyststatens egne fartøyer. Et unntak gjaldt imidlertid for sonen innenfor tre nautiske mil, hvor fisket kunne forbeholdes EØF-kyststatenes egne fiskere. Dette var EØF-reglene da forhandlingene med Storbritannia, Danmark, Irland og Norge om medlemskap begynte.
Forhandlingene førte i realiteten til endring i fiskeriordningen for EU-statene ut fra søkerstatene fiskeriinteresser. Ordningen skulle etter tiltredelsestraktaten gjelde frem til 1982. For Norge var det bestemt at fisket nord for Egersund frem til grensen mot Sovjetunionen kunne forbeholdes norske fiskere innenfor 12 nautiske mil fra de rette grunnlinjer. Tilsvarende skulle gjelde innenfor seks nautiske mil sør for Egersund og til svenskegrensen. I Skagerak gjaldt midlertid en grense på fire nautiske mil for norske, svenske og danske fiskefartøyer etter avtale fra 1966, som fortsatt skulle stå ved makt. Ved vurderingen av ordningen i 1982 skulle det etter en protokoll til tiltredelsesavtalen tas hensyn til de økonomiske, befolkningsmessige og sosiale strukturer i Norge. En «forlengelse ut over 31 desember 1982 av unntaksordningen i hensiktsmessig omfang og i henhold til regler, som nærmere fastsettes» kunne komme på tale. Norsk fisk skulle etter opplegget på den annen side gis fri markedsadgang. Den norske fiskeriminister (Knut Hoem) anså imidlertid dette forhandlingsresultat som for usikkert og for dårlig til at han ville ta ansvar for det, og han gikk av. (Jeg nevner at unntaksordningen er videreført i flere tiårsperioder, senest med virkning frem til 2032. Ordningen synes i dag innarbeidet i EU-retten.)
Da Stortinget tok beslutningen om å søke om medlemskap i EF hadde det blitt bestemt at forhandlingsresultatet skulle legges ut til en rådgivende folkeavstemning. Det hadde tidligere vært fire folkeavstemninger i Norge. Det var to i 1905, henholdsvis om unionsoppløsning med Sverige (et meget rungende «ja») og om statsformen skulle være monarki eller republikk (stor overvekt for monarki), og to om brennevinsforbud («ja» i 1919, men «nei» i 1926).
Valgkampen om medlemskap i Fellesmarkedet skapte et stort folkelig engasjement, især i motstanden mot markedet. Flere politiske grunnleggende motsetninger i det norske samfunn møttes, for eksempel by mot land, nord mot sør, bonde- og arbeidermakt mot kapitalmakt. Slagord som «Stem NEI til salg av Norge», «Forsvar sjølråderetten» og «Felles kamp mot EEC og dyrtid» slo godt an. Motstanderne av medlemskap hadde et mindre nyansert budskap mot Fellesmarkedet enn tilhengerne hadde for EF. Tilhengerne ville i større grad vurdere sin holdning ut fra forhandlingsresultatet, og nei-siden kunne sette i gang sin kampanje tidligere. Ja-siden hadde store deler av industri, tjenesteyting og handel bak seg, mens nei-siden særlig var støttet av primærnæringene.
Blant partiene på Stortinget var Høyre klart for og Senterpartiet klart mot, Arbeiderpartiet var for og Kristelig Folkeparti mot, men begge partier var splittet, mens Venstre hadde stilt sine representanter fritt. Utenfor Stortinget var Sosialistisk Folkeparti (SVs forgjenger) og Norges Kommunistiske Parti også mot medlemskap.
Mer eksentriske mot-synspunkter i valgkampen bygget på bibelprofetier, blant annet med referanse til Dyret (‘Antikrist’), som steg «opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder og ti kroner på hornene, og på hodene sto det navn som var en spott mot Gud» (Johannes Åpenbaring kapittel 13). Ulike symboltolkninger var tenkelig: ti horn/ti stater; syv hoder/syv høyder i Roma; EØF var basert på ‘Roma-traktaten’, med videre. Noen så Fellesmarkedet som ‘Dyrets rike’ – det gjenoppståtte Romerriket – som var på Jesu tid og som også skulle være ved Jesu gjenkomst på jorden. Fellesmarkedet kunne tolkes som et tegn på at ‘endetiden’ og dommens dag var forestående.
Folkeavstemningen ga nei-seier med 53,5 prosent av stemmene og med over 80 prosent valgdeltakelse. Bare i fylkene rundt Oslo (unntatt Østfold) var det ja-flertall. I Larvik kommune, hvor jeg avga en ja-stemme, var fremmøtet 78,6 prosent, fordelt med 3.359 ja-stemmer (58,6 prosent) og 2.377 nei-stemmer (41,4 prosent), mens det var nei-flertall i de omliggende landbrukskommuner. Også i de andre bykommuner i Vestfold var det klare flertall. Forfatteren Kåre Holt (1916-1997, fra Våle i Vestfold) uttalte at «ennå fins det en drøm i oss om et folk som kan bestemme i eget land, som våger å tenke selvstendig og ikke kneler for autoritetenes pisk».
Arbeiderparti-regjeringen under statsminister Trygve Bratteli fratrådte som en følge av valgnederlaget. En mindretallsregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre med Lars Korvald (KrF) som statsminister tok over regjeringsansvaret i oktober 1972. Korvald-regjeringen ble enig med EØF om en frihandelsavtale, som ble virksom fra juli 1973. Denne regjering ble imidlertid sittende bare i ett år. Etter valget 1973 ble den avløst av en ny regjering Bratteli. Norges forhold til det europeiske samarbeid gikk nå inn i en roligere fase. Frihandelsavtalen med EØF og EFTA-samarbeidet ble Norges sentrale handelsmessige tilknytning til Fellesmarkedet.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
