Hvorfor EU er – ifølge Trump
BREV nr. 62
De forente staters 47de president liker ikke Den europeiske union. Han påstår EU ble skapt for å utnytte USA. Påstanden bør falle på sin egen urimelighet, men kan kanskje likevel feste seg hos noen. Den bør derfor motsies – også i en norsk sammenheng.
Publisert: 22. april 2025
«I love the countries of Europe. I guess I’m from there at some point, a long time ago, right? … But [the] European Union was formed in order to screw the United States … that’s the purpose of it, and they’ve done a good job of it. But now I’m president!» (Donald Trump, i februar 2025.) Ordene falt da presidenten varslet 25 prosent toll på import til USA fra EU-statene. (Jeg tror han med «European Union» sikter til markedssamarbeidets etablering, ikke til den formelle navneendring i 1992.)
Markedssamarbeidet skulle sikre fred og forsoning mellom Frankrike og Tyskland, og USA støttet europeisk samling.1Se BREV nr 54 om EU og fred og nr 40 om Schuman-erklæringen. Innvandrerne til Nord-Amerika hadde med seg ideer om frihet og demokrati fra Europa, da de begynte å bygge USA. Landet styrket sin stilling, og kom inn i verdenspolitikken på slutten av 1800-tallet. Om USA skulle være ‘seg selv nok’ (isolasjonisme), eller snarere ha en siviliserende ‘misjon’ i verden (internasjonalisme), er et gjennomgangstema i amerikansk politikk. USAs president, demokraten Woodrow Wilson, tok etter første verdenskrig initiativet til Folkeforbundet (1919). Men etter valget i 1920 overtok republikaneren Warren Harding, og USA vendte seg innad. Da flåtebasen Pearl Harbor (Hawaii) ble angrepet av Japan i 1941, kunne den demokratiske president Franklin D Roosevelt ta USA inn i andre verdenskrig. USA satte sine store ressurser inn, og et tap for fascismen og nazismen ble snart påregnelig.
Sovjetunionen – selv et diktatur – ble angrepet av Nazi-Tyskland i 1941. Sovjetunionen bygget på en kommunistisk ideologi. Etter de alliertes seier (1945) tok den kalde krig til og Sovjetunionen ble en ideologisk fiende av USA på verdensbasis. Dette var situasjonen da det europeiske samarbeid kom i stand rundt 1950. USA ønsket europeisk samling i den ideologiske konfrontasjon. At amerikanske varer og tjenester fikk et marked i Europa var en gjensidig interesse. Sikkerhetsgarantien, økonomisk generøsitet, et verdifellesskap med old Europe kom i tillegg til alle personlige bånd mellom de som forble i Europa og utvandrerne til ‘det forjettede land’. Forbindelsene la grunnlaget i europeisk etterkrigshistorie for lojalitet – og takknemlighet – overfor USA. Frankrike var et nølende unntak.
Amerikansk påvirkning av og støtte til europeisk samling viste seg på flere måter. Konkret økonomisk hjelp ble gitt ved Marshall-planen («European Recovery Program», 1948-52). Amerikanske varer, pengegaver og råd ble overført til vest-europeiske stater som ledd i gjenreisningen av økonomiene. Viktigere på lengre sikt for Vest-Europa var USAs råd om å ta i bruk markedet i økonomien.
Etter USAs grunnlov har føderasjonen myndighet til å regulere handelen mellom delstatene (Interstate Commerce Clause). Fullmakten ble utviklet over tid ved lovgivning, og ikke minst ved domspraksis, til et omfattende rettssystem for handel i vid forstand mellom delstatene. Reduksjon av handelshindringer, supplert med antitrust-lovgivning for å sikre konkurranse i markedet, hadde fremmet økonomisk integrasjon og produktivitet i USA. Dette var sentralt i de amerikanske bestrebelser «to form a more perfect Union» (grunnloven, fortalen). Den amerikanske regjering mente at USAs erfaringer kunne inspirere gjenoppbyggingen i Vest-Europa, og organiseringen viste seg i den europeiske samling.
Samarbeid for å danne europeiske militære styrker strandet i 1950-årene.2Se BREV nr 3 om forsvarsfellesskapet 1952. NATO (1949) ble Vestens redskap i den kalde krig. USA ga en sikkerhetsgaranti som omfattet avskrekking til fordel for statene som deltok, også ved atomvåpen.
Frankrike ville etter 1945 føre sin tradisjonelle tysklandspolitikk, som var å svekke Tyskland militært og økonomisk når det var mulig. Men USA støtte ikke politikken. Dermed kunne politiske krefter i Frankrike, med et annet syn, vinne frem med tanken om fransk-tysk partnerskap i Det europeiske kull- og stålfellesskap (1952).3Se BREV nr 8 om Jean Monnet og BREV nr 16 om Robert Schuman. Ved gjenoppbygging av Vest-Tyskland ble det politiske system inspirert av de vestlige okkupasjonsmakter. Tyskland har vært mer samarbeidsvillig overfor USA enn Frankrike, og landet har fortsatt amerikanske tropper, materiell og atomvåpen på tysk jord.
At EU ble skapt for å utnytte eller skade USA er en forskrudd tanke. Verdenskrigen destruerte og desimerte Tyskland, som kapitulerte betingelsesløst; Frankrike ble okkupert og ydmyket; nazismens og fascismens moralske forfall hadde ført til ubeskrivelige grusomheter; millioner flyktet fra øst og ble mottatt i vest. Amerikanske presidenter fra Roosevelt og etterfølgeren Harry Truman har støttet målet om et samlet Europa. America first-politikkens nasjonalisme (de fremmede ut) og imperialisme (USA ‘vil ha’ Grønland) tilhører 1800-tallet; proteksjonismen (tollmurer) tilhører mellomkrigstiden. America first-politikken er i Den frie verden fra en svunnen tid.
Det kan kanskje være en observasjon at kritiske syn på EU i stor grad kommer fra ytre høyresiden i Europa. En amerikansk økonomisk krigføring mot EU, som utnytter USA, har imidlertid skapt lite begeistring blant populistiske bevegelser. Mens disse partiers EU-kritikk kan tilpasses indre forhold, er America first-politikken vanskeligere å forsvare for populistene: USA angriper EU økonomisk!
Det tyske parti Alternative für Deutschland kan muligens være et eksempel. Trumps angrep på samfunnets mangfold og immigranters ‘invasjon’ er flott, men tollkrig mot tyske næringsinteresser (bilindustrien) skaper tvil. At tysk eksport er best tjent med frihandel i det indre marked og med EUs felles politikk i handelen utad, kan bli vanskelig for partiet å bortforklare. Eller som en kommentator pekte på under Brexit: «People get confused when you leave the world’s largest free trade area, because you are in favour of free trade!»
Norge står overfor viktige beslutninger om hvordan utviklingen i USA de nærmeste år bør møtes. Storbritannia ønsker mer tilknytning til EU. EU er den nærliggende aktør også for Norge. Med nok politisk vilje, er institusjonelle løsninger mulig. Det må være i norsk interesse at EU lykkes i de anstrengelser som samarbeidet står overfor i America first-politikken.
Norske velgere, som mener at Norge klarer seg fint uten EU-medlemskap, eventuelt fordi vi har EØS-avtalen, kan tilsynelatende slå seg til ro med dette. EU-motstandere som derimot ser EU som en uting – som best forsvant fra jordens overflate – bør tenke nøye gjennom saken. Det kan ikke være i noen sivilisert interesse at EU mislykkes og går i oppløsning. Norske velgere som ser EU som en god ting, får trøste seg med at EUs fremtid uansett ikke er avhengig av en norsk folkemening.
Situasjonen gir imidlertid grunn til å peke på at amerikansk demokrati, maktfordeling og rettsstatstanken, sammen med ytringsfriheten, tradisjonelt står sterkt i USA. Dette er verdier – blant andre gode verdier – med et europeisk utgangspunkt. De knytter nord-atlantiske forbindelser. Den engelske økonomiprofessor Joan Robinson (1903-83) skal ha sagt at uansett hva du med rette kan si om India, så er det motsatte like sant. Dette kan også sies om USA, synes jeg.
Ved America first-politikken trer USA tilbake fra en naturlig lederrolle i Den frie verden. Dette svekker verdensordenen som USA, sammen med andre land, fremmet etter andre verdenskrig, for å spre frihet, demokrati og internasjonal lov og orden. Det er godt håp om at USA og Europa i fremtiden gjenfinner den felles interesse for sivilisasjon. Men et partnerskap vil kreve et sterkt EU!
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.