Andre ideologier

"Listen over intellektuelle som har valgt absolutisme når de har hevet blikket fra skrivepulten til den virkelige verden, er lang som et vondt år. Og det slutter ikke å forundre. Årsaken til at vi lar oss forundre er nok først og fremst at vi er flasket opp med et positivistisk kunnskapssyn: Vi forestiller vi oss at jo mer vi leser og går på skole, desto klokere blir vi," skriver Bård Larsen på verdidebatt.no.

"Det hadde vært interessant om Ørnhøi kunne spa opp reisebrev, kronikker eller kommentarer fra sentralt hold i Høyre, som forteller om paradisiske tilstander i Sør-Afrika. Eller partiledere som jubler og håndhilser og forteller om overflod og mirakler i Pinochets Chile. Og hadde Høyre offisielle delegater fra slike land på sine landsmøter, slik SV hadde rumenske, sovjetiske og østtyske representanter på sine?" Bård Larsen skriver i DN.

Ved valget i september fikk SV og Rødt ca. fem prosent av stemmene. Har partiene til venstre for Ap en fremtid i norsk politikk? I Danmark har Rødts søsterparti, Enhedslisten, lyktes med å prege dansk politikk. Hva skal til for at noe lignende skjer i Norge? Og hva kan tenketankene på venstresiden bidra med? Se video fra frokostmøtet med Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Cathrine Holst.

"Det er fristende å fremstå som moralist. Er man ikke klar over at Lenin var den totalitære statsformens grunnlegger og en versting blant historiens statlige overgripere? Eller at han kom til makten gjennom et statskupp og ikke gjennom massemobilisering?," skriver Bård Larsen om reklameringen for Sofieprisen.

"Jeg mistenker at Brekkes irritasjon henger sammen med at LAG-miljøet fortsatt sliter med å innse at Venezuela aldri ble det sosialistiske paradiset mange hadde håpet, men står igjen som et ganske tragisk eksempel på tapte muligheter etter 14 år med ikonet Chávez," skriver Kristian Tonning Riise hos NRK Ytring.

"Det er lett å trå feil, når det er andre forhold enn det liberale demokratiet som tiltrekker den politisk søkende. Det er ingen som hevder av SF/SV var et kommunistisk parti. Partiets store problem var at man valgte feil fot å stå på. Det er på høy tid at SV som parti tar en omfattende intern debatt om bevegelsens fortid," skriver Bård Larsen på Nye Meninger.

Kristian Tonning Riise skriver om Venezuela etter Chavez: "Maduros bortimot nekrokratiske kampanje kunne nærmest gi inntrykk av at det var Chávez’ gjenferd som stilte til valg, med lite subtile slagord som «Vi er alle Chávez» og «Med Chávez og Maduro er folket trygt»."

"Theo Koritzinsky bidrar til debatt om SVs fortid med en fullstendig renvasking av partiet. I den grad SV hadde kontakter med uheldige regimer, skyldtes dette ene og alene idealisme og demokratiseringsvilje. Dette er underlig, for representerte ikke både Koritzinksy og Erik Solheim i sin tid den delen av SV som nettopp ville bryte kontakten med sosialistiske regimer?," skriver Bård Larsen.

I dette notatet argumenterer Bård Larsen for at SV tilhørte venstreekstremismens sympatiserende omland. Sterkt undertrykkende og brutale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte misnøye med. Dermed har partiet SV et ansvar både for å ha økt aksepten for slike regimer og for å kneble kritikken mot dem.

"I Rogalands Avis står den notoriske Cubavennen Hallgeir Langeland nok en gang frem og ytrer sin støtte til den siste rest av kommunisttyranni i verden. Over to sider lar han seg avbilde som Che Guevara," skriver Bård Larsen hos Minerva. "Det er ganske tydelig hva vi i Norge har tatt et reelt historisk oppgjør med, og hva som fortsatt er akseptert tankegods."

"Gamle radikale diktaturtilhengere fastholder åpenbart at grunnlaget for deres utstrakte ”fellow-travelling” var global empati og godhet. Det bør man i dag være voksen nok til å slutte med. Nå er det dessverre slik at nesten all ekstremisme har en villskåren idealisme som drivkraft. Det betyr pent lite når regnskapet kommer," skriver Bård Larsen i Ny Tid.

"Sterkt undertrykkende og brutale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med. Dermed har partiet SV et moralsk ansvar", skriver Bård Larsen i Vårt Land.

"Den nye folkebilen Phobos går på rapsolje, og frityrlukta ligger som en eim over Berlin. I Simon Urbans kontrafaktiske kriminalromanlevnes kommunismen liten ære," skriver Bård Larsen i et bokessay hos Minerva. "Som en kostelig satire over et bortkastet system møter vi i boken også en senil Margot Honecker – på ”pampeavfallslageret Alpha” – partigamlehjemmet."

"Det er selvfølgelig bra at man sammenlikner ulike bevegelser på tvers av tid og rom. Vi kan lære noe av historien. Faren er at man konstruerer fellestrekk i tilfeller der forskjellene i realiteten er veldig mye større enn likhetene. Hvis de man i dag kaller fascister er så ideologisk annerledes fra de historiske bevegelsene begrepet refererer til, stiller jeg meg spørsmål om hvorfor man fremdeles beskriver dem som fascister," skriver Bård Larsen i Aftenposten.

"Den svenske journalisten Henrik Arnstad hevder i en kronikk i Aftenposten at fascismen aldri har stått sterkere i Europa enn den gjør i dag, fremfor alt i de nordiske land. Det høres smått utrolig ut," skriver Bård Larsen på Aftenposten.no: "For å få dette til å gå opp hevder Arnstad at Fremskrittspartiet er et fascistisk parti."

"Alle vil være liberale, og norske sosialdemokrater har skjønt at frihet er populært. Men Arbeiderpartiet ser aldri ut til å komme lenger enn til en diskusjon som dreier rundt partiets selvbilde som de kloke, ansvarlige voksne som er litt oppgitt fordi folk ikke forstår at de egentlig er snille," skriver Torstein Ulserød i Dagsavisen.

"Det er mye å si om Rødt, men kan hende er mangelen på seriøsitet deres største problem, ikke overvintret revolusjonsromantikk. Til syvende og sist må vi kunne forvente av et politisk parti at vi kan ta deres program og resolusjoner med et minimum av alvor," skriver Bård Larsen hos Minerva.

"Det kan være mange grunner til at Arbeiderpartiet sliter på meningsmålingene, men det skyldes ikke at partiet har begynt å sette velferdsordningene under press. Det er ingenting som tyder på at Arbeiderpartiet har tenkt å kutte eller bygge ned det Mediaas og Thorsen fremstiller som fundamentalt for vår frihet," skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagsavisen.

"Margaret Thatcher vil gå inn i historien som en splittende personlighet. En politiker man ikke forholder seg likegyldig til. Det er mulig man fremdeles finner slike politikere, men de tilhører i så fall sjeldenhetene," skriver rådgiver i Civita, Eirik Løkke, hos Minerva.

Frilansjournalist og tidligere NRK-korrespondent Arnt Stefansen lar på NRK Ytring sin vrede går utover Civita-medarbeider og forfatter Kristian Tonning Riise. Bakgrunnen er Tonning Riises kronikk om Hugo Chavez' bortgang. "Bortsett fra utskjellingene fremstår Stefansens kritikk lite substansiell. Tonning Riise bruker ifølge Stefansen ikke de rette ord og vendinger," skriver Bård Larsen hos Minerva.

Venezuelas president Hugo Chavez er død. Civitas Kristian Tonning Riise ga i januar ut boken "Diktator i forkledning", der han tar opp skyggesidene ved Chavez' regime. I den forbindelse avholdt Civita også frokostmøte om mannen og landet, som kan sees her.

"Romantiseringen og fascinasjonen for Cuba lever i beste velgående i Norge," skriver Bård Larsen hos Minerva: "Nå kan den reiselystne gripe dagen og oppdage "Castros karibiske perle" med selveste Vigdis Hjort."

"Om modellen skulle ha et alternativt politisk-ideologisk ladet navn måtte det bli ’liberal-konservativ-sosialdemokratisk modell’ eller ’sosialdemokratisk-liberal-konservativ modell’", skriver Stein Kuhnle.

"Under Chavez har Venezuela opplevd en voldseksplosjon som mangler sidestykke i historien. Vold, kriminalitet og drap er så omfattende at den kun har sin ekvivalens i det vi ellers omtaler som ”failed states”, eller i land som herjes av borgerkrig", skriver prosjektmedarbeider Kristian Tonning Riise på Minervanett.no.

"Rødt har programfestet revolusjon, avvæpning av borgerskapet og kontroll over militærmakten. Dette har vi den siste tiden problematisert. Mange har spurt hvorfor vi gidder å ta debatten, all den tid Rødt er et marginalt parti. Den mest opplagte grunnen er selvsagt at partiprogrammet til et lovlig parti, som også mottar støtte fra fellesskapet, må tas alvorlig," skriver Kristin Clemet og Bård Larsen i VG.

Bård Larsen svarer igjen Leiv Olsen i debatten i Rødt: "Vi snakker ikke samme språk, Olsen og jeg. At Rødt foreslår folkeavstemninger og mer demokrati ned til den minste detalj, er å finne i forlengelsen av gamle forestillinger om allmennviljen. Flertallet har alltid rett i alle saker til alle tider. Ingen skal skjermes fra det politiske domenet."

"Om avstanden til AKP er så avklart innad i Rødt som Innset og Moxnes hevder, hvorfor har de et kommunistisk program som oppfordrer til væpna revolusjon? Det er åpenbart at sentrale medlemmer har problemer med eget partiprogram og krefter i sitt eget parti," skriver Bård Larsen hos Minerva.

"I Norge har vi grunnlovsfestet det vi kaller representativt demokrati. Det er ikke Rødt fullt ut fortrolige med. De vil heller ha revolusjon, avvæpne borgerskapet og legge beslag på militærmakten. Det er i alle fall det som står i partiprogrammet. Men det er det ingen grunn til revolusjon. Hvis folk deler Olsens syn så vil Rødt få mange stemmer. Men som vi vet er er det nesten ingen som deler Olsens syn," svarer Bård Larsen Leiv Olsens leserinnlegg.

"Det er Leraands parti som vil bruke militærmakten som redskap i det politiske arbeidet - ikke meg. Ikke Civita. Ingen partier i det normalpolitiske landskapet heller. Bare Rødt (og RV/AKP og så videre). Rødt er sant å si ikke et «normalt» parti. Rødt befinner seg i et helt annerledes univers enn de av oss som i det minste er litt praktisk og pragmatisk anlagt," svarer Bård Larsen Rødts nestleder i Klassekampen.

"Ethvert samfunn har utfordringer, og ingen samfunn er perfekte. Heller ikke et sosialkapitalistisk samfunn som det norske. Men Rødts alternativ er som å kurere hodepine med hammerslag. Problemet er at de vil erstatte noe de oppfatter som grunnleggende urettferdig med et allerede godt utprøvd tyranni," skriver Bård Larsen og Morten Kinander i Aftenposten.

"Det er kun i Rødts konstruerte forestillingsverden at et konstant fiendebilde - med ytre og til og med indre fiender - kan vokse seg så svangert at partiprogrammet i realiteten er et militært program basert på marxistiske kampmyter. Rødts prinsipprogram er en konflikt­orientert, paranoid pamflett skrevet for en annen tid og et annet kontinent," skriver Bård Larsen i et svar til Rødts nestleder Marielle Leraand.

"Ingen i dette landet er noe særlig bekymret for Rødt. Det er ståket rundt som er spennende. Det som virkelig er interessant er hvordan mange på den radikale venstresiden flokker seg i slappe ryggmargsinitierte forsvar av dem. Venstrefascismen kjennes ikke igjen. Og dette går som en rød (!) tråd gjennom store deler av den venstreorienterte minnekulturen: eufemismer og bortforklaringer," skriver Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen og Morten Kinander skriver hos Aftenposten: "Rødts ønske om revolusjon bunner i vissheten om at maktfordeling og parlamentarisme ikke gir den ønskede gevinst: Det brysomme mindretallet, beskyttet av grunnloven, vil alltid stå i veien for å innføre en bestemt ideologi som statsdoktrine. Ute blant folket selges partiet som et Ole Brumm-parti. Men er de så fromme?"

Ml-rørsla har aldri ligget an til å bli større. Nyslått leder Bjørnar Moxnes er kjekk og flink. Men de står fremdeles for en autoritær, mindretallsfiendtlig statssosialisme, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, på Minervanett.no.