Demokrati

En annen, egen verden

Det er kun i Rødts konstruerte forestillingsverden at et konstant fiendebilde – med ytre og til og med indre fiender – kan vokse seg så svangert at partiprogrammet i realiteten er et militært program basert på marxistiske kampmyter. Rødts prinsipprogram er en konfliktorientert, paranoid pamflett skrevet for en annen tid og et annet kontinent, skriver Bård Larsen i et svar til Rødts nestleder Marielle Leraand.

Bård Larsen

Publisert: 30. august 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Marielle Leraand hevder i Klassekampen 29. august at en sosialistisk revolusjon og statskupp er diametrale motsetninger. Virkelig? Med hvilken historisk tyngde kan hun hevde dette?

Det er riktig at ordet revolusjon har ulike konnotasjoner, det er selvsagt stor forskjell på nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 og bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Leraand bør imidlertid være redelig nok til å kalle partiets revolusjon ved dets rette navn: Rødt er et kommunistisk parti. Det står i programmet. Det vi vet er at alle kommunistiske revolusjoner eller maktovertagelser har ført til enorme lidelser for befolkningen, utarming og økonomisk katastrofe, samt selvfølgelige utrenskinger og massedrap per excellence.

Leraand vil at undertegnede skal erklære at den norske høyresiden ikke vil bruke utenomparlamentariske metoder mot Rødt om de skulle vinne valget (?). Det er nesten absurd å måtte påpeke det, men det er ingen partier representert på Stortinget som på noen som helst måte har snakket om å bruke vold mot en lovlig valgt regjering i Norge. Det ligger i det liberale demokratiets grunnforutsetninger – som Rødt åpenbart ikke deler. Siden Leraand er inne på historien, er det likevel verdt å minne om at simpelt flertall i et parlamentsvalg ikke betyr at vinneren har blankofullmakt til å herje fritt med mindretallet, slik Adolf Hitler gjorde det i Tyskland, Robert Mugabe i Zimbabwe eller Hamas på Gaza.

I Norge er Rødt alene om å hevde behovet for å annektere militærmakten som del av den politiske kampen. Det er kun i Rødts konstruerte forestillingsverden at et konstant fiendebilde – med ytre og til og med indre fiender – kan vokse seg så svangert at partiprogrammet i realiteten er et militært program basert på marxistiske kampmyter.

Rødts prinsipprogram er en konfliktorientert, paranoid pamflett skrevet for en annen tid og et annet kontinent. Kanskje Chile i 1973, men med det smått surrealistiske rollebytte hvor Jens Stoltenberg inntar rollen som Augusto Pinochet. «En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten», står det i programmet. Dette er jo reine ord for penga. Ikke bør, eller kan avvæpnes, men må avvæpnes.

Videre kan vi lese hvem som faller inn under den borgerlige folden: «En stor andel av borgerskapet besitter posisjoner i statsapparatet. I Norge dominerer borgerskapet media, deler av kulturlivet og mange interesseorganisasjoner. Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet. Lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.»

Mot disse høyreavvikene – det proletariske diktaturets sine qua non – kan altså våpenmakten rettes i den revolusjonære fasen – det kan i alle fall ikke utelukkes skal vi tro programmet. Kanskje ikke så rart at slikt som dette fremdeles er å lese i Rødts statutter. Partiet ble stiftet av AKP i 2007. Et raskt blikk på partiets oversikt over tillitsvalgte i 2012 viser at to tredeler kommer fra AKP.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 30.8.12.