Demokrati

Revolusjon i Norge

Ml-rørsla har aldri ligget an til å bli større. Nyslått leder Bjørnar Moxnes er kjekk og flink. Men de står fremdeles for en autoritær, mindretallsfiendtlig statssosialisme, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, på Minervanett.no.

Publisert: 20. august 2012

OM PARTIET RØDT: Ml-rørsla har aldri ligget an til å bli større. Nyslått leder Bjørnar Moxnes er kjekk og flink. Men de står fremdeles for en autoritær, mindretallsfiendtlig statssosialisme.

Etter det som fremstår som en solid venstredreining med valget av Audun Lysbakken som leder, har SV falt under sperregrensen. SV-skuta lekker som en sil, og en god slump regjeringsslitne velgere har vandret over til sin radikale tvillingbror Rødt.

Om ikke annet beviser dette at vi i Norge har en svært begrenset velgermasse som ønsker å rokke ved det liberale demokratiet.

Rødt ligger akkurat nå an til å få tre representanter inn på Stortinget. Det er den største oppslutningen ml-rørsla noensinne har hatt.

Ingen verdidebatt

Nyslått leder Bjørnar Moxnes er både kjekk, ung og flink i mediene og partiet har nok også hentet inspirasjon fra den enorme populariteten danske Endhedslisten har hatt under den enda mer karismatiske Johanne Schmidt-Nielsens lederskap.

Men her er også en vesentlig forskjell: I Danmark har Schmidt-Nielsen gått hardt ut mot dinosaurene i egne rekker. ”Johanne Schmidt-Nielsen sætter det revolutionære bagland på plads”, kunne avisa Politiken melde. Uttalelsene kom etter at sentralstyremedlem Katrine Toft Mikkelsen hevdet at Enhedslisten ønsker revolusjon, hvor børsen blir stengt, eiendomsrett, politi og hær avskaffes, næringslivet nasjonaliseres og visse medier lukkes.

En slik (verdi)debatt har vi merket lite til fra Rødt. Inneværende prinsipprogram inneholder i stedet følgende gullkorn:

Arbeiderklassen kan ikke styre samfunnet etter sine egne interesser innafor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten. Derfor må det skje en revolusjon der arbeiderklassen gjør staten til sitt redskap for grunnleggende systemendringer, og tar styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale institusjonene i samfunnet… Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten. Rødt vil arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig, og med demokratiske midler.

Så kan man spørre seg hvorfor noe så avleggs står i programmet. Er det for å tekkes dinosaurene i partiet, eller tror den yngre garde faktisk på det?

Den totalitære mentaliteten

Jeg kjenner ikke det indre liv i Rødt. Men motsatt av hva folk gjerne tror, er Rødt i større grad enn RV en ren AKP-avlegger. RV var et klart definert parti hvor AKP og såkalt uavhengige spilte adskilte roller – også formelt. I 2007 valgte AKP å oppløse organisasjonen og gå aktivt inn i Rødt. Rødt er altså en politisk syntese mellom AKP og RV. De to første partilederne, Torstein Dahle og Turid Thomassen, er begge gamle travere fra AKP.

Det er ellers pussig at enkelte fremdeles fremstiller AKP som en gjeng villfarne filantroper som ville en bedre verden. I realiteten forfektet AKP en pietistisk hard-core stalinisme som var vraket av den kommunistiske internasjonale.

Joda, de naive var der, men med i partiet var også knallharde fanatikere som Pål Steigan, Tron Øgrim og Sigurd Allern. Er det noen god grunn til å tro noe annet en at den delen av de gamle AKP-kadrene hadde vært i stand til å utføre noen av forbrytelsene som var programfestet i partiets statutter?

I 2005 sendte Sveriges Television dokumentaren Det är rätt att göra uppror (om den svenske maoistbevegelsen som i likhet med AKP drev ren mental terror mot alle former for internt høyreavvik). En av de gamle kadrene utalte: ”Hadde jeg levd i Tyskland på trettitallet hadde ’jag blivit Nasse’.” For det er noen med den totalitære mentaliteten.

Det er lov å ta feil og det er mange «gode» grunner til å falle for den radikale villfarelse. Men det er få gode grunner til ikke å lære av egne feil og ta et oppgjør med dem.

Rødts problem er ikke bare at nissen (AKP) er med på lasset, men også at de rent faktisk står for en autoritær, mindretallsfiendtlig statssosialisme. Det står i programmet. Men ute blant folket selges partiet som et slags Ole Brumm-parti. De har jo så gode kommunalpolitikere.

Til sammenligning: Om jeg hadde vært svoren nynazist i aksjons og skrifts form på 80-tallet, og i tillegg var aktiv i et parti som i det store og hele delte grunntrekkene i naziideologien, og hvor mange medlemmer/ sympatisører/ ledere fremdeles var troende nazister, hadde det blitt mer kommentert hver gang jeg åpnet munnen enn om jeg hadde et horn som vokste ut av panna.

Endelig og total rettferdighet

Men tilbake til saka: Det er sjelden man hører hva som vil skje etter revolusjonen. Hvordan unngå proletariatets diktatur (om enn i ”light” utgave)? Hvordan ser det ut på andre siden?

Jo, ofte er det snakk om et styre av noen få opplyste – vokterråd? – som med bred folkelig forankring setter i verk tiltak som de vet folk trenger. Men akkurat hvilke tiltak er det snakk om? Det Marx selv skriver om kommunismens «høyere fase» er jo så utenkelig at selv ikke troende marxister orker å begi seg inn på det. Det blir noe ullent om eierskap til produksjonsmidlene og sånn, men sjelden noe mer. Og så er det alle som ikke vil være med å leke. Hva gjør vi med dem?

Selv ikke Lenin hadde forventet slik massiv motstand: motstand i befolkningen, motstand i økonomien, motstand i nabostatene og selvgenererte fiendebilder i partitoppenes hoder. Motstand i virkeligheten. Resultatet ble en ideologi, marxisme-leninisme, som snublet som en blind mann over hauger av lik.

I møte med den virkelige verden klarte ikke engang rødegardistenes eksekusjonspelotonger å overbevise folket om at det er mulig å triumfere over fortiden og totalt underkaste seg en idé.

De nye makthaverne legitimerte sin egen voldsbruk etter følgende logikk: Hvordan kan noen i det hele tatt tvile på den endelige og totale rettferdighet nedfelt i den vitenskapelige sosialismen og tesen om historisk nødvendighet? Den som ikke vil det rettferdige, må jo være ond. Og det onde må bekjempes.

Norge er fienden

Rødt fremstår i sitt prinsipprogram som rausere enn Lenin: ”Et eventuelt mindretall må sikres mot overgrep fra den sosialistiske staten, og sosialismens framtid er tjent med at interessemotsetninger diskuteres åpent og at ulike politiske syn organiserer seg.”

Bruken av ordet ”eventuelt” er interessant. Andre ytringer skal tolereres, men muligens kureres? Forøvrig er dette gammel vin på nye flasker, lite annet enn Lenins mantra ”Frihet til kritikk og enhet i handling”.

Til syvende og sist faller øksen og det knurrende øye over den som utfordrer revolusjonen og maktens innbilte mandat. Marx selv hevdet jo at når proletariatet hadde andre oppfatninger om samfunnsforholdene under kapitalismen enn det som burde være i deres interesse ut fra en korrekt klasseanalyse, var det fordi de led av falsk bevissthet. De visste ikke sitt eget beste.

For hvordan kan noen i det hele tatt være uenig i fremtiden, som i Marx’ tolkning av historiens lovmessige vei mot sosialismen? Ja, hvordan kan man i det hele være uenig med historien? Det er jo som å være uenig med tyngdekraften.

Graden av skyld og kontrarevolusjonære trusler som de rettferdige vil slåss mot, er, skulle man kunne anta, atskillig mindre enn på Lenins tid.

Men det er ikke forfatterne av Rødts prinsipprogram nødvendigvis enige i: «Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans, men under kapitalismen er den kontrollert av borgerskapet (overklassen) og har ulike former: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom stat og næringsorganisasjoner.»

Fienden er ikke lenger hoffet, tsarens torturister eller den militære femtekolonne, men heller det norske Stortinget, pressen, næringslivet og lakeiene som sverger til det frie misbrukte ord. For ikke å glemme den anakrone sekkebetegnelsen ”borgerskapet” – som i det oljesmurte Norge utgjør sånn omtrent halvparten av befolkningen ?

Rødts revolusjon er altså, sett fra et liberalt ståsted, som pianisten og komikeren Victor Borge en gang sa: «A cure for which there is no disease.»

Luke ugress

Å mene på ramme alvor at man må ha revolusjon i stille fredelige egalitære Norge, er vel egentlig like utilregnelig som å hevde at vi i dag er i en borgerkrig mot islam. Fiendebildet er ikke så veldig mye mindre konspiratorisk enn Fjordmans. Og det er enda merkeligere at folk vil stemme på dem.

Den som orker, kan undersøke språkformen på ulike nettsteder for konspirasjonsteoretikere. Det argumenteres presis som ml-erne: Godt, anspent og med en hellig overbevisning om at de sitter på en helt spesiell eksklusiv type innsikt.

Til syvende og sist er dette et forsøk på å erstatte Gud med ideologi og pseudovitenskap. Øystein Sørensen skriver i sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn om Zygmunt Baumans begrep gartnerimpulsen, en overordnet visjon for samfunnsmessig ingeniørkunst: Man luker ugresset ut av hagen.

”Og alle som har drevet litt hagearbeid, vet at det å luke ut ugress er en sisyfosoppgave”, skriver Sørensen: ”Ikke før man tror man er ferdig, så er det der igjen. Dette er også en del av gartnerimpulsen: Veien mot det fullkomne samfunn er fylt med ugress, og utrenskningene må fortsette hele tiden. Det tar aldri slutt.”

Kommunismens antitese

Det er en stahet i den venstreradikale Weltanschauung, som om man tenker: Vi vet (i ettertid) at det er gått galt, men ideen er så god at det er nødt til å gå bra til slutt.

Da gjenstår et grunnleggende filosofisk spørsmål: Kan en idé være god eller et prinsipp være godt uavhengig av den fysiske virkeligheten? Uten kritisk refleksjon rundt hvordan idealer rent faktisk kan omsettes i praksis, om det overhodet er mulig og i så fall hvordan, er du over i troens og religionens kognitive landskap.

Det er tre viktige momenter som kjennetegner det liberale demokratiet: at staten ikke skal ha mulighet til å oppheve enkeltindividets ukrenkelighet, at politikken (og derigjennom staten) har sine grenser, og at demokratiet skal gjenspeile ulike ønsker og verdier for hva et godt liv innebærer.

Dette er det store skismaet mellom kommunistisk absolutisme og demokratiske pragmatisme, eller for å si det på marxistisk vis: kommunismens antitese.

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Publisert: 20. august 2012