Renvasking av SV

Theo Koritzinsky bidrar til debatt om SVs fortid med en fullstendig renvasking av partiet. I den grad SV hadde kontakter med uheldige regimer, skyldtes dette ene og alene idealisme og demokratiseringsvilje. Dette er underlig, for representerte ikke både Koritzinksy og Erik Solheim i sin tid den delen av SV som nettopp ville bryte kontakten med sosialistiske regimer?, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 12. oktober 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Theo Koritzinsky bidrar til debatt om SVs fortid med en fullstendig renvasking av partiet (Dagsavisen 10.10). I den grad SV hadde kontakter med uheldige regimer, skyldtes dette ene og alene idealisme og demokratiseringsvilje.

Dette er underlig, for representerte ikke både Koritzinksy og Erik Solheim i sin tid den delen av SV som nettopp ville bryte kontakten med sosialistiske regimer?

At Anders Lange forsvarte Sør Afrika er godt dokumentert. Høyres unnlatelsesynder i forhold til høyrediktaturer likeså. Men Koritzinskys hvitvasking av SF/SV står ikke til troende. Kildematerialet som viser det motsatte, er monumentalt. Og Koritzinsky motsier egne partifeller, som Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen. De har begge vært opptatt av å trekke lærdom av den delen av partiets historie som ikke tok demokratiet på alvor.

På åttitallet kunne Erik Solheim bekrefte at SV hadde formell tilknytning til de aller fleste moskvaorienterte europeiske kommunistpartiene, samt til de statsbærende partiene i blant annet Nord-Korea, Cuba, Vietnam, Romania, Jugoslavia og DDR. Selv ville Solheim bryte denne kontakten, men møtte sterk motsand i partiet.

SF og SVs kontakter med kommuniststatene er i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte «brobyggerrollen» mellom øst og vest, den såkalte «tredje vei», slik Koritzinsky hevder. Men går en til kildene, kommer myten skjevt ut. Den radikale venstresidens skisma under den kalde krigen var ikke mellom diktatur og frihet, men mellom sosialisme og kapitalisme. Det var dens orienteringspunkt. Da var det lett å trå feil. Som Berge Furre sa så sent som i 1982: «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordøming av det vi misliker i Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program.» Særlig mistet den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

Berit Ås kalte Sovjet en «fredspioner». Johan Galtung skrev at folket i DDR har «en fundamental sosial sikkerhet som folk i vest ikke har, i DDR finnes ingen arbeidsløshet. De har også mer stabile nettverk, de små gruppers varme. Jeg tror man finner en større evne til kjærlighet på det private plan i DDR enn det vi har i vest». Ny Tid håpet at kommunistpartiet ville klare å reformere seg selv og dermed beholde makten. I en leder så sent som fra 1990, kalt «Etter gleden», mente Ny Tid at jubelen ville bli kort, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live». Det var slett ikke åpenbart hva partiet foretrakk: en slags mildere forlengelse av DDR, eller forbundsrepublikken. Turene til Øst-Europa VAR gjerne finansiert av de lokale kommunistpartiene, noe SF/SV-ledelsen ikke var åpne om. Særlig Ceauscescu hadde spanderbuksene på. Partisekretær Svein Skotheim og Berit Ås hadde limousin med privatsjåfør til rådighet.«Invitasjonene til to ukers ferie – med et lite innslag av bedriftsbesøk og samtaler på høyt nivå – var rutine i flere år», skriver SV-biograf Frank Rossavik, «og det kunne være rift i SFs og SVs sentralstyrer om å få reise». Stein Ørnhøi, Berge Furre, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen og Torolv Solheim, alle ledere av partiet, reiste til diktaturer og ga dem svært gode skussmål.

Den nesten grenseløse viljen til å forstå de kommunistiske landene var i liten grad basert på kommunistisk ideologi. Snarere ble forestillinger omproletariatet projisert over på frigjøringsbevegelser og konflikter i den tredje verden. Den vesteuropeiske arbeiderklassen hadde jo for lengst snudd ryggen til sosialismen. I tillegg ble antikapitalisme og antiamerikanisme katalysatorer for helt urealistiske og temmelig livsfjerne oppfatninger om tilstanden i de kommunistiske landene. Det var Romanias «sjølvstendige utanrikspolitiske kurs» som hadde ført til at SV la sin elsk på Nicolae Ceauescu. Det må ha vært en forvirrende tid for partiet. De hadde tatt klar avstand fra Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia og hadde knyttet kontakter med sosialistiske dissentere i flere østeuropeiske land, men avviste bryskt liberale og konservative dissenter som illegitime. Linjen var å fremelske sosialisme med et menneskelig ansikt. Derfor fremstår støtten til Ceauescu som paradoksal. Det rumenske regimet var riktignok selvstendig i forholdet til Kreml, men var, både som nasjon og diktatur å regne, i en langt verre beskaffenhet, både politisk og økonomisk, enn Tsjekkoslovakia.

Koritzinsky har rett i at det var en vesentlig forskjell på AKP og SV. SV var tilhenger av antiimperialistisk kamp, men den pasifistiske grunntonen i partiet ga liten aksept for grov voldsbruk. I 1976 kunne partiavisa Ny Tid melde om «Ingen massakrer i Kampuchea!.» Vestlige journalister drev «hetskampanje som ikke er bygd på fakta, men på spekulasjoner og oppdiktninger.» Men når rapportene om Pol Pots folkemord ikke lenger var mulig å benekte trakk avisa sin støtte til Røde Khmer i stillhet. Det var først når voldshandlingene i Kambodsja antok stalinistiske proporsjoner at AKP begynte å vise sin interesse for regimet.

Innlegget er publisert hos Dagsavisens Nye Meninger 11.10.13.