Forstyrrende fakta fra høyre

Publisert: 21. oktober 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

Jeg er enig i at er mange saker i verden som er viktigere enn Venezuela. Så hvorfor skriver ikke Brita Brekke en kronikk om dem?

I min kronikk «Stadig i Chávez-tåka» (15. oktober) skrev jeg om en utvikling i Venezuela under president Nicolás Maduro, som det er liten grunn til å være spesielt optimistisk til. Etter et halvt år ved roret er det grunn til å frykte at de autoritære utviklingstrekkene, som eskalerte under Chávez, vil fortsette under Maduro. I stedet for å adressere de problemstillingene jeg tar opp, virker det som om informasjons- og organisasjonsmedarbeider i LAG, Brita Brekke, er mest irritert over at spørsmålene i det hele tatt stilles.

Den første innvendingen hennes er at det også er mange problemer i for eksempel Honduras, Colombia og Brasil. Det er jeg selvsagt enig i, men min kronikk handlet ikke om verken Honduras, Colombia eller Brasil. Den handlet om Venezuela. Det er heller ikke første gangen jeg får denne pussige innvendingen fra LAG-miljøet. De er som om de blir brydd av at Venezuela sees på med et kritisk blikk fra noen andre enn venstresiden.

Skulle man anvendt denne logikken i andre tilfeller blir det fort ganske absurd. Hvorfor skrive noe om Bahrain, Hviterussland eller Aserbajdsjan, når det også foregår så mye grusomt i Russland, Saudi-Arabia og Kina? Det er uansett bra at menneskerettighetsbrudd og autoritære utviklingstrekk settes i søkelyset. Unntaket er tilsynelatende, ifølge LAG, når det er regimer på venstresiden som lyskasteren rettes mot.

Jeg mistenker at Brekkes irritasjon henger sammen med at LAG-miljøet fortsatt sliter med å innse at Venezuela aldri ble det sosialistiske paradiset mange hadde håpet, men står igjen som et ganske tragisk eksempel på tapte muligheter etter 14 år med ikonet Chávez. Det er imidlertid ikke innholdet i kritikken min som tilsynelatende er hovedproblemet for Brekke, men at det er Venezuela – et venstreregime – som blir satt under lupen, fra høyresiden.

Den samme klagesangen hørte vi da min kollega Bård Larsen, i en kronikk om Chile og Pinochet, våget også å trekke frem Salvador Allendes synder. At Chile under Allende gikk fra å være Latin-Amerikas mest stabile demokrati til et insolvent og ustabilt land, er uvesentlig. Allende var den gode, Pinochet var den slemme. Alt annet er støy. Det samme gjelder tydeligvis Venezuela. Menneskerettighetsbrudd i Latin-Amerika skal handle om fascistiske militærdiktaturer, høyreekstreme paramilitære, og så videre. Alt annet forstyrrer «den store historien».

«Personlig har jeg derfor tusen saker jeg synes det er viktigere å engasjere seg i enn hvor mange stoler Chávez pleide å sette frem i møter, eller ordbruken til Maduro da han kastet ut USAs diplomati», bagatelliserer Brekke. Med mindre jeg har gått glipp av disse tusen andre kronikkene hennes, synes hun ikke å være videre interessert i å skrive om disse tusen sakene, utenom når noen kritiserer situasjonen i Venezuela.

For befolkningen i Venezuela er det heller ikke en bagatell at landet styres av det som virker som en halvgal konspirasjonsteoretiker, en mann som skylder på høyreekstreme USA-ledede sammensvergelser når politisk og økonomisk vanstyre, og manglende vedlikehold, fører til strømbrudd der to tredjedeler av Venezuela går i svart. En mann som skylder på Spider-Man når over 50 mennesker blir drept på gatene hver eneste dag. En mann som manisk forsøker å klynge seg til Hugo Chávez’ spøkelse i mangel på egen karisma, autoritet, og evne til å løse landets problemer.

I de få avsnittene hvor Brekke forsøker å si noe substansielt om Venezuela blir det på grensen til parodisk. Hun forteller om en «levende politisk debatt», der opposisjonen kan «boltre seg i de fleste mediekanaler» og et «godt valgsystem».

Realiteten er at befolkningen utenfor Caracas og Zulia-området har liten tilgang til annet enn statlige medier. De store privateide mediene sluttet å drive kritisk journalistikk for mange år siden, da de skjønte at det var det eller kroken på døra. Og i år følte den siste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i landet seg tvunget til å selge til regjeringsvennlige eiere. Etter mitt syn faller også et politisk system der maktfordeling er ikke-eksisterende, og presidenten kan bruke landets oljeformue som sin egen private valgkampkasse, utenfor definisjonen av et «godt valgsystem».

Jeg foreslår at Brita Brekke skriver en kronikk om Honduras, Colombia og Brasil hvis hun mener de får for lite oppmerksomhet. I mellomtiden får hun leve med noen forstyrrende fakta om Venezuela.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 21.10.13.

Publisert: 9. april 2024