Jeg er riktig nok bare siviløkonom, men i min bok er skatt en kostnad for bedrifter og eiere, og den må regnes med når man beregner lønnsomheten i et prosjekt.

Rapporten heter «Økonomisk ulikhet i Norge i det 21. århundre», og i mediene og av politikere ble den fremstilt som en fasit. Jeg har ikke registrert at forskerne har korrigert dette bildet.

Innlegget fra SSB-forskerne omgår det jeg undret meg over.

Sammenligningen av inntektsforskjeller og skatt i Norge og USA halter. Utsagnskraften i denne analysen i SSB-rapporten fremstår som høyst usikker.

er kommentator Bård Bjerkholt at vi må skille mellom fag og politikk i ulikhetsdebatten. 2

Det er ikke slik at skjevere fordeling kan forklare økningen i spareraten. Globalt er det ikke slik at fordelingen er blitt skjevere. Den er, tvert imot, blitt jevnere.

Kari Elisabeth Kaski prøver nok en gang å overbevise om at SVs skolepolitikk er den beste. Det er forståelig at hun gjør det i en valgkamp, men det er synd at hun verken greier å forholde seg til det debatten dreier seg om eller å skrive sannferdig om dem hun diskuterer med.

Svært lave renter har ført til at formuesverdiene har økt kraftig, det samme har aksjeverdiene. Det er lenge siden boligkrakket på begynnelsen av 1990-tallet, men krakk i aksjemarkedene kan komme, og renten kan stige igjen. Da vil mange av holdingselskapene tape penger, og verdiene vil reduseres. Det er kanskje bra for den målte ulikheten, men det er  ikke bra for Norge.

Vår fremstilling av løsninger som er typiske for høyre- og venstresiden, er altså ikke grepet helt ut av luften.

I valgkampen har mange slått fast at «sosiale forskjeller» er den saken som velgerne syns er aller viktigst. Vi er enige i at sosial utjevning sannsynligvis er en viktig sak for velgerne nå. Men det er ikke sikkert at det er den viktigste saken.

Norge var et av verdens likeste land i 2014. Det er vi fortsatt.

«Det er ikke lett å bevare små forskjeller, men det ingen grunn til svartsyn. Norge er fortsatt et av verdens rikeste, frieste og likeste land», skriver Kristin Clemet.

At fellesskapet ved den norske stat har den desidert største formuen, og at den privateide formuen i Norge er relativt liten, blir oversett av mange i debatten om formue, makt og fordeling. Konsekvensene av at en mindre gruppe eier en stor andel av husholdningenes formue, blir derfor annerledes i USA enn i Norge. Å være selektiv i fortellingen av hva som er situasjonen bidrar ikke til å understøtte fordelingsalliansen.

Reaksjonene på forslaget om en superliga for europeiske topplag, som i skrivende stund ser ut til å rakne, er interessante og kan kanskje si noe om markedsøkonomi, ulikhet og grådighet også i videre forstand.

"Man kan ikke konkludere med at Norge er mindre egalitært enn vi tror, uten å ta med hele bildet", skriver Steinar Juel i DN.

Når folk tror ulikhetene er mindre enn det Svensson hevder, skyldes nok det at folk ikke kjenner seg igjen i hans svært ufullstendige historiefortelling.

«Norge er mindre egalitært enn vi tror», sier Kalle Moene og Rolf Aaberge og sammenligner norske ulikhetstall med USAs. De forteller ikke hele historien, skriver Steinar Juel.

Kan høy ulikhet og høy tillit likevel kombineres, stikk i strid med hva vi har trodd? Eller er ulikheten relativt sett like lav i Norge som den alltid har vært, selv etter at SSB har fremlagt forslag til en ny måte å måle den på?

Det er ingen som ønsker økte forskjeller bare for at de rike skal bli rikere. Likevel aksepterer moderate politikere både til venstre og høyre noe ulikhet. Grunnen er at økonomisk likhet ikke er den eneste verdien som teller, hvis vi skal bevare og videreutvikle et godt samfunn, skriver Lars Kolbeinstveit i avisen Fremover.

Det er høyst uklart om ny-regningen til Aaberge med flere gir noen ny innsikt utover det som ligger i kombinasjonen av inntekts- og formuesfordelingsindikatorene.

Forskjeller i kulturell kapital er vel så viktig som økonomisk kapital, om ikke viktigere, og dette er forskjeller som det er mye vanskeligere å omfordele.

"Mitt poeng er at hvis vi ønsker lav ulikhet og en effektiv regulering av markedsøkonomien, så er kvaliteten på den politiske styringen avgjørende for å lykkes."

En mulig og sannsynlig effekt av en langvarig koronakrise er at alle blir fattigere, men at de rikeste taper mest i absolutte beløp. Det vil gi redusert ulikhet, noe som mest av alt viser problemet med å fokusere for mye på ulikhet alene.

Det er visse utviklingstrekk som bør bekymre også Dagbladet, som ofte er opptatt av ulikhet og forskjeller. Mats Kirkebirkeland svarer Dagbladet.

I Norge er det bred politisk enighet om at relativt små økonomiske forskjeller er et gode, og et trekk som bør bevares. Derfor er det bekymringsfullt dersom topplederes lønnsutvikling gjør at avstanden til den vanlige lønnsmottaker øker mye. Torstein Ulserød i Minerva.

Over tid vil alle penger som tjenes enten bli utbetalt til eierne, eller bli investert videre i nye og eksisterende ansatte, utstyr og teknologi, og dermed øke verdien av aksjene og skape gevinster. Tap vil tilsvarende over tid redusere inntektene.

"I den grad bedre økonomi gir større makt over eget liv, gir en stor felles finansformue alle nordmenn større makt. Og på den annen side: Stor offentlig eierkonsentrasjon i næringslivet innebærer også stor maktkonsentrasjon."