Alternativet til at noen har høy privat formue er tapt velferd for folk flest

I den grad bedre økonomi gir større makt over eget liv, gir en stor felles finansformue alle nordmenn større makt. Og på den annen side: Stor offentlig eierkonsentrasjon i næringslivet innebærer også stor maktkonsentrasjon.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. mai 2019

Formue og eierskap – enten det er offentlig eller privat – representerer makt. Både privat og offentlig maktkonsentrasjon er problematisk. Derfor er maktspredning viktig for at demokratiet og markedsøkonomien skal fungere godt.

Kalle Moene og Rolf Aaberge skriver i Aftenposten 24. april at «store forskjeller i formue betyr store forskjeller i inntekt og konsentrasjon av makt og innflytelse.» Moene fortsetter i DN 27. april: «De viktigste problemstillingene i ulikhetsforskningen dreier seg om fordelingen av makt og muligheter.»

De utvider dermed debatten om formuesulikhet til ikke bare å dreie seg om ulikhet i økonomiske muligheter og forskjeller i konsum, slik min kollega Steinar Juel har drøftet, men også til å dreie seg om det vagere, men ikke nødvendigvis mindre viktige begrepet makt.

Det er mye vi kan diskutere i en debatt om formue og makt. I den grad bedre økonomi gir større makt over eget liv, gir en stor felles finansformue alle nordmenn større makt. Og på den annen side: Stor offentlig eierkonsentrasjon i næringslivet innebærer også stor maktkonsentrasjon. Samtidig er en viss ulikhet i private formuer en nødvendig følge av et dynamisk og innovativt næringsliv, som skaper arbeidsplasser. Det er derfor for eksempel ikke nødvendigvis til fordel for de svakeste i samfunnet at det offentlige eier og driver mest mulig, og at ulikheten er lavest mulig. Vi må ta andre hensyn, hvis vi ønsker å gi den jevne borger mer makt og større muligheter.

Større innslag av privat kapital gir potensielt større ulikhet mellom private formuer. Men i et makt- og mulighetsperspektiv er det likevel gode grunner til å hilse privat eierskap velkommen. Det bidrar til konkurranse, det kan spre eiermakt på flere, og det bidrar til utvikling av nye forretningsmuligheter, som gir flere arbeidsplasser, økte skatteinntekter og mer å fordele. Samtidig fungerer ikke markedsøkonomien uten en sterk stat, som gjennom skatter, reguleringer og konkurranselovgivning hindrer at enkeltaktører med høy privat formue får for mye makt.

Vektleggingen av privat eierskap bør ikke tolkes dit hen at statlig eierskap, og opparbeidingen av en stor felles finansformue, ikke har vært ønskelig i Norge. Det avgjørende er hvordan det statlige eierskapet har fungert, og at et betydelig innslag av privat eierskap er viktig for å få dette til å fungere.

Forestillingen om at den norske modellen fungerer fordi vi har løst viktige oppgaver i fellesskap ved hjelp av politisk styring forteller bare halve sannheten. Gjennomgående gode betingelser for etablering av bedrifter, oppmuntring til og aksept for omstillinger, og stor vekt på at norske bedrifter må være konkurransedyktige, er like avgjørende. Forutsetningene for at vi har kunnet holde oss med et stort statlig eierskap er, som historiker Aslak Versto Storsletten nylig skrev om i en kronikk i Bergens Tidende, en bred konsensus om at de statseide bedriftene trenger en mekanisme for å finne feil og gjenkjenne dårlig bedriftsstyring, nemlig markedet. Derfor er statlige bedrifter blitt delprivatisert, slik at de nå i all hovedsak drives ut fra forretningsmessige prinsipper.

Kombinasjonen av et næringsliv med private eiere og en sterk stat som setter forutsigbare rammer for næringslivet, skaper sannsynligvis det beste grunnlaget for høy velferd og bedre muligheter for folk flest.

Arbeid er kanskje den viktigste faktoren for å hindre ulikhet. Arbeid bidrar til å gi mennesker makt over eget liv. En avgjørende faktor for at vi har hindret lange perioder med høy arbeidsledighet og har hatt en relativt god lønnsutvikling i Norge, er at politikere og arbeidslivet har stått sammen om en markedsorientert politikk, der man har vært opptatt av produktivitetsvekst og omstillinger kombinert med at befolkningen har en inntektssikkerhet.

Hvordan vi innretter skattesystemet har noe å si for ulikheten, men også for andre viktige hensyn. Et skattesystem som gir incentiver til arbeid og til å investere i næringsliv og arbeidsplasser er å foretrekke. Det tilsier at forbruk, klimautslipp og eiendom bør beskattes mer – arbeid og næringsliv mindre.

Som formuende er den norske stat en betydelig maktfaktor – blant annet gjennom Statens pensjonsfond utland. Ideen om kun å investere i utlandet, og å ha økonomisk avkastning som sentralt mål, bidrar antageligvis til mer makt i form av muligheter til folk flest. Innenlands bidrar avkastningen til en betydelig del av offentlige overføringer og velferdstjenester. Vår felles finansformue bidrar til at det er mye lettere for Norge enn andre land å drive motkonjunkturpolitikk. Det gir folk flest en helt annen trygghet for arbeid og velferd. En forutsetning for at dette skal bevares, er at vi følger handlingsregelen, og at vi forvalter vår felles formue klokt.

Alternative ideer, som ikke nødvendigvis har økonomisk avkastning som sentralt mål, eller politikere som vil investere formuen innenlands – slik enkelte i Rødt og Frp ønsker – innebærer en stor samfunnsøkonomisk risiko. Disse alternativene kan kanskje tjene visse særinteresser og gi dagens enkeltpolitikere mer makt, men taperen blir sannsynligvis den jevne velger og våre etterkommere. Skal dette hindres, er vi avhengig av at folk flest forstår at vi har en felles finansformue som bidrar til lavere ulikhet, og som gir oss mer makt og muligheter i egen hverdag enn vi ellers ville hatt.

Aaberge og Moene har rett i at for høy ulikhet i privat formue kan være problematisk i et maktperspektiv. Hvordan dette forhindres finnes det derimot gode og mindre gode løsninger på. I Norge har vi lykkes med en moderat og næringsvennlig linje. Det bør vi fortsette med.

Artikkelen er publisert hos Minerva 25.5.19.

Publisert: 20. mars 2023