Fag og ideologi, igjen

Man kan ikke konkludere med at Norge er mindre egalitært enn vi tror, uten å ta med hele bildet, skriver Steinar Juel i DN.

Steinar Juel

Publisert: 20. april 2021

Rolf Aaberge og Kalle Moene mener at min kritikk tirsdag av deres innlegg i Vitenskapsakademiet 24. mars er «ufullstendig og tendensiøs» (innlegg i DN 15. april). Det er jeg uenig i.

Samtidig er den fremstillingen de nå har i DN, langt klarere og faglig fyldigere.

Det er likevel noen viktige spørsmål som henger igjen.

Når temaet er hvorvidt økt ulikhet er en trussel for demokratiet, bør det kunne forventes at det blir gitt et mest mulig fullstendig og relevant bilde av situasjonen. Det skjedde ikke i Vitenskapsakademiet. Da analysen til Aaberge og kolleger om tilbakeholdte overskudd ble presentert i fjor høst, ble det presisert at siktemålet med den ikke var å gi et fullstendig bilde av inntektsulikheter i Norge. Da måtte nemlig verdien av offentlige tjenester også inkluderes, het det. Det ble også vist til at analyser som blant andre Aaberge hadde vært med på, viser at gratis eller billige offentlige tjenester virker inntektsutjevnende, og at utjevningseffekten har økt over tid.

Dette er, etter min mening, svært relevant for spørsmålet om hvorvidt ulikhet er en trussel mot demokratiet. Man kan heller ikke konkludere med at Norge er mindre egalitært enn vi tror, uten å ta med totalbildet.

Det er ikke trivielt å tillegge tilbakeholdte overskudd private eieres personlige inntekt. Derfor ble det mye debatt da SSB publiserte beregningene i fjor høst. Tilbakeholdte overskudd kan ikke disponeres til private formål uten beskatning. Potensiell utbytteskatt er ikke tatt med i beregningene. Det er dette som gjør at man kommer frem til at de rikeste har lavere skatteprosent enn andre.

Metoden fører videre til at det over tid blir dobbeltregning. Når eiere selger, realiserer og beskatter kapitalgevinster, tillegges i prinsippet de tilbakeholdte overskuddene de personlige inntektene én gang til.

Tilbakeholdte overskudd er en viktig del av kapitalgevinstene, og de skjules ikke i fordelingsstatistikken. De er med i dataene for formuesfordeling.

At store deler av overskuddene ikke tas ut som utbytte, er en ønsket effekt av skattesystemet. Når man også kan flytte opptjente kapitalinntekter fra selskap til selskap uten å betale utbytteskatt, stimuleres det til at kapital fordeles dit inntjeningsmulighetene er størst, og at den ikke låses inne i enkeltselskaper.

I Vitenskapsakademiet beskrev Moene hvordan det etter krigen var akseptert av blant annet fagforeninger at bedriftseiere ble rike, så lenge de pløyde kapital tilbake i bedriftene, der de investerte kapitalen slik at den skapte produktivitetsvekst og bidro til høyere lønninger. Det fremsto som uklart hva som avviker fra denne modellen i dag, annet enn at de rike eventuelt er blitt for rike. Dataene som Aaberge og Moene viste for tilbakeholdte overskudd, går tilbake til om lag 2000.

De første tiårene etter krigen ble det i stor grad akseptert at store inntekter og formuer fra utenriks sjøfart ble skjult i utlandet, fordi skipsredere brakte inn valuta og kapital til vår nedslitte økonomi.

At de rike skulle være passe rike da, men for rike nå, virker derfor dårlig belagt.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 17.4.21.

Publisert: 22. november 2022