Vi må bli flinkere til å ta personlig ansvar for egen velferd.

Skal vi bevare velferdsstaten slik vi kjenner den, må den reformeres.

Lars Kolbeinstveit svarer Steinar Mørk.

En generell mistillit til privat virksomhet preger budskapet fra Avkommersialiseringsutvalget.

Vi trenger ikke en fellesskapsminister, vi trenger grenser for politikk.

Forslagene fra utvalgsflertallet er oppskriften på økt todeling av helse- og omsorgstjenestene.

Lars Kolbeinstveit svarer Tiril Halvorsen.

Det er ingen grunn til at single skulle behøve ekstra velferdsytelser. Det er dyrt, dårlig begrunnet og kan på sikt bidra til å undergrave velferdsstaten.

Single som sådan er ikke er en svak gruppe, og trenger således ikke en egen politikk eller særskilte velferdsytelser, utover de mange sosiale ytelsene velferdsstaten i dag leverer.

Det er åpenbart riktig at det å være singel gjør tilværelsen mer økonomisk utfordrende enn for par, men det betyr ikke at vi trenger en egen «singelpolitikk».

Er det beundringsverdig eller usolidarisk å trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å leve et enklere liv?

Et sentralt utgangspunkt for kristendemokratisk tenkning er maktfordeling, fordi makt korrumperer. Dette var en sentral lærdom fra de totalitære regimene under andre verdenskrig.

Kristin Clemet svarer SVs Marian Hussein.

Uten offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud risikerer vi mer todeling i velferdssamfunnet, der de med best økonomi, selv kan kjøpe private velferdstjenester.

Der noen skisserer mulige løsninger på eldreomsorgen i Norge, bruker Arbeiderpartiet tiden på å forklare at det finnes problemer i Sverige.

Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt.

«Oslo-sykehjem solgt til skatteparadis», skriver DN. Nei, eiendomsselskapet ble solgt til internasjonale investorer via et fond i Luxembourg. Også staten plasserer penger i fond der. Her har avisen kokt suppe på en spiker.

Cathrine S. Amundsen fra interesseorganisasjonen For velferdsstaten, skriver i Fædrelandsvennen 1. november at jeg i min fredagskommentar 27. oktober siterte henne og kollega Linn Herning på en misvisende måte.

Det er utfordrende å få til endringer i velferdsstatens ordninger. Det krever bred enighet, men det krever også politikere som er villige til å ofre egen popularitet.

Det foregår en polarisering i norsk politikk som utfordrer velferdsstatens verdigrunnlag. Hvem er tjent med det?

Rødt har åpenbart problemer med å forstå at virksomheter må gå med overskudd for å overleve, enten man driver en ordinær butikk, eller om man leverer velferdstjenester til befolkningen.

Nullprofittutvalget kan paradoksalt nok føre til at det offentlige må ut med store summer til de samme aktørene som man ønsker å forby.

Når ytre venstre jakter på alt som ikke representerer «demokratisk styring», kan det tyde på at ideelle velferdsleverandører er de neste på listen.

Et mangfold av private aktører, med ulike eier- og organisasjonsformer, har lenge spilt, spiller fortsatt og vil lenge spille en svært viktig rolle for at staten skal oppfylle sine velferdsgarantier til befolkningen.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.

Det har etter hvert blitt svært vanskelig å forstå hvorfor venstresiden mener at det er fornuftig å fase ut alle offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud. Det inntrykket man får, er at det, av en eller annen grunn, er galt å tjene penger på velferd. Men hvorfor er det galt?