Kristin Clemet svarer SVs Marian Hussein.

Uten offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud risikerer vi mer todeling i velferdssamfunnet, der de med best økonomi, selv kan kjøpe private velferdstjenester.

Der noen skisserer mulige løsninger på eldreomsorgen i Norge, bruker Arbeiderpartiet tiden på å forklare at det finnes problemer i Sverige.

Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt.

«Oslo-sykehjem solgt til skatteparadis», skriver DN. Nei, eiendomsselskapet ble solgt til internasjonale investorer via et fond i Luxembourg. Også staten plasserer penger i fond der. Her har avisen kokt suppe på en spiker.

Cathrine S. Amundsen fra interesseorganisasjonen For velferdsstaten, skriver i Fædrelandsvennen 1. november at jeg i min fredagskommentar 27. oktober siterte henne og kollega Linn Herning på en misvisende måte.

Det er utfordrende å få til endringer i velferdsstatens ordninger. Det krever bred enighet, men det krever også politikere som er villige til å ofre egen popularitet.

Det foregår en polarisering i norsk politikk som utfordrer velferdsstatens verdigrunnlag. Hvem er tjent med det?

Rødt har åpenbart problemer med å forstå at virksomheter må gå med overskudd for å overleve, enten man driver en ordinær butikk, eller om man leverer velferdstjenester til befolkningen.

Nullprofittutvalget kan paradoksalt nok føre til at det offentlige må ut med store summer til de samme aktørene som man ønsker å forby.

Når ytre venstre jakter på alt som ikke representerer «demokratisk styring», kan det tyde på at ideelle velferdsleverandører er de neste på listen.

Et mangfold av private aktører, med ulike eier- og organisasjonsformer, har lenge spilt, spiller fortsatt og vil lenge spille en svært viktig rolle for at staten skal oppfylle sine velferdsgarantier til befolkningen.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.

Det har etter hvert blitt svært vanskelig å forstå hvorfor venstresiden mener at det er fornuftig å fase ut alle offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud. Det inntrykket man får, er at det, av en eller annen grunn, er galt å tjene penger på velferd. Men hvorfor er det galt?

Når Anders Skrede angriper min problematisering av ideelle aktørers kapasitet og interesse i velferden, kommer hans manglende kunnskap om både tidligere og nåværende tider til syne.

Agendas Tiril Rustad Halvorsen bedriver «cherry picking» i sitt svar til meg om velferdsstaten. Dermed forsvinner de lange linjene.

Den nye regjeringen har vist seg svært kortsiktig i sin vurdering av en pensjonsordning, den burde også tenkt langsiktig. Når det gjelder pensjon bør rammebetingelsene være stabile og ha et langsiktig perspektiv, ikke være gjenstand for ulike regjeringers forgodtbefinnende i statsbudsjettsforhandlinger.

Skal vi ha et uavhengig og selvstendig sivilsamfunn, trenger vi økt oppmerksomhet om stiftelsenes rolle.

Regjeringen og SV trenger en realitetsorientering i velferdspolitikken.

Vi er i en helt enestående situasjon ved at staten forvalter over 60 prosent av nettoformuen, slik tallene fremkommer i SSBs formuesstatistikk og statsregnskapet. Samtidig innrømmer Gitmark at inntektene fra fellesformuen bidrar til å finansiere velferdstjenester. Hvordan kan det da være tendensiøst å ta hensyn til fellesformuen?

"Jeg sitter med en følelse av at forslaget om lengre ferie for småbarnsforeldre ville blitt diskutert på en mer seriøs måte, dersom forslaget var blitt fremmet av et annet parti."

Nybø har uttalt seg helt sannferdig om utvalgets utredning, og hun fortjener ikke å få høre at hun driver med "manipulasjon", slik Dagbladet skriver. Det er det snarere Dagbladet som gjør.

I en lederartikkel i Trønder-Avisa 6. oktober, som kommenterer en artikkel jeg skrev i Aftenposten 3. oktober, ser det ut som skribenten ikke vet forskjell på offentlig finansierte og privatfinansierte velferds- og utdanningstilbud. Kristin Clemet i Trønderdebatt.

I VG fremstiller professor Hilde Gunn Slottemo det som at sanitetskvinnene og de andre veldedige organisasjonene som var viktige i utviklingen av den norske velferdsstaten, har blitt skvist bort av private «velferdsprofitører». Det er nok snarere mer riktig å si at de ideelle aktørene har blitt skvist bort av stat og kommuner.

Brundtland-regjeringen ga en utvetydig invitasjon til private aktører av ulikt slag om å satse på barnehager. Den siste tiden er det mye som tyder på at Ap vil bytte ut den historiske pragmatismen med lånt ideologi, skriver Storsletten i Aftenposten.