Universelle ordninger

Publisert: 31. mars 2022

Hva er universelle ordninger?

Universalisme innebærer at noe er gyldig for alt og alle. For eksempel kan man mene at det finnes en felles sannhet, som går utover nasjonale, kulturelle og religiøse grenser.

Innenfor velferdsstaten betegner universelle ordninger en type ordninger som gis til alle, eller som alle i en gitt situasjon har rett til. Motsatsen er behovsprøvde ordninger, som bare gis til dem som har et etterprøvbart behov, som regel lav inntekt.

En tenkt universell ordning for foreldrepenger vil altså gis til alle som blir foreldre, mens en behovsprøvd ordning vil gis til de som blir foreldre og som samtidig har for eksempel lav inntekt.

I Norge har det historisk vekslet om det er venstre- eller høyresiden som er pådrivere for universelle ordninger. Tidlige sosialdemokrater ønsket for eksempel å knytte velferdsgoder til fagforeningsmedlemskap, mens de liberale og konservative motsatte seg et slikt prinsipp. I nyere tid har høyresiden oftere enn venstresiden argumentert for behovsprøving, for eksempel for å begrense kostnadene. Man kan begrunne både universalisme og behovsprøving med liberale ideologiske argumenter.

Velferdsstatstenkningen i Norden bygger til dels på liberale William Beveridges prinsipper for den britiske velferdsstaten. Han ville ha universelle ordninger i bunn, men i begrenset omfang, som så kunne utfylles med mer målrettede ordninger eller private forsikringer.

En universell ordning gis til alle, og vil derfor i utgangspunktet være mindre omfordelende enn behovsprøvde ordninger. Samtidig kan det argumenteres for at universelle ordninger er mer populære og øker velferdsstatens støtte i befolkningen, hvilket kan gi økt skattevilje og dermed likevel økt omfordeling over tid.