Politikere er ikke i stand til å detaljregulere borgere og gruppers liv

Det er ingen grunn til at single skulle behøve ekstra velferdsytelser. Det er dyrt, dårlig begrunnet og kan på sikt bidra til å undergrave velferdsstaten.

Eirik Løkke

Publisert: 2. mars 2024

Trine Østereng i Agenda har helt rett i at vi nok er grunnleggende uenig om politikk (24.2). Især konseptet grenser for politikk. Det er en viktig grunn til at jeg er skeptisk til en egen singelpolitikk, men la meg starte litt mer generelt. Østerengs omfavnelse av en altomfattende politikk er tydelig i replikken hennes. Hun skriver: «Difor bør vi ha ein politikk utforma for kvinner, for menn, for barn, for innvandrarar, for folk med funksjonsnedsettingar, for A4-familien og for single. For å nemne nokre grupper.»

Både av ideologiske og praktiske årsaker er jeg skeptisk til en slik tilnærming.

Bidrar til klientifisering

For det første er det liten grunn til å tro at politikere er i stand til, på en god måte, å detaljregulere borgere og gruppers liv.

For det andre har ikke politikerne egne penger; pengene de disponerer, henter de fra skattebetalerne. Og hvis du samler mer makt og penger i hendene på politikere, jo vanskeligere kan det bli for borgerne å planlegge og bruke sine egne penger slik de selv ønsker.

For det tredje bidrar en slik altomfattende politikk til klientifisering. Borgerne blir mer avhengige av staten, og det svekker det personlige ansvaret. Jeg tror de fleste borgere utmerket godt kan greie seg av egen kraft, noe de fleste av oss også har et naturlig ønske om å gjøre. Men det fordrer at vi unngår klientifisering; troen på at det hovedsakelig er politikken og velferdsstaten som er løsningen på alle store og små problemer.

Velferdsstaten må være bærekraftig

Det betyr ikke at vi skal eller bør avskaffe velferdsstaten. Den norske velferdsstaten er en folkeforsikring, som gjør at vi har gode ytelser for de som trenger hjelp i korte eller lengre perioder. Og vi kan alle behøve hjelp i løpet av livet.

I tillegg bidrar velferdsstaten til å betale for grunnleggende tjenester som skole, barnehager, sykehus, pensjon etc.

I så måte har Østereng rett i at velferdsstaten ikke bare er å anse som almisser, men en ordning som alle får noe ut av. Det er et kvalitetstegn ved det norske samfunnet. Samtidig skal vi ikke glemme at de som finansierer velferdsstaten, er skattebetalerne, og at en for omfattende velferdsstat øker risikoen for manglende økonomisk bærekraft.

Dårlig begrunnet

Målet på en suksessfull sosialpolitikk burde jo ikke måles i hvor mange borgere den norske stat greier å gi av helserelaterte ytelser. Målet på en suksessfull politikk burde, tvert imot, være hvor mange som greier seg uten. Og det er ingen grunn til at single, bare i kraft av at de er single, skulle behøve ekstra velferdsytelser. Det er dyrt, dårlig begrunnet og kan på sikt bidra til å undergrave velferdsstaten, ettersom det undergraver personlig ansvar.

Med andre ord er den beste politikken for single (som for alle andre) en god politikk med utgangspunkt i borgeren. En politikk som legger vekt på en dynamisk økonomi med gode vilkår for kreativitet, initiativ – kilden til skapende virksomhet, som igjen bidrar til at flest mulig blir gode skattebetalere fremfor klienter av staten. Og som stiller opp med velferdsytelser i de tilfeller man trenger det – enten man er singel, i par eller har ordnet livet sitt på andre måter.

Innlegget er publisert hos Altinget 29.2.2024.