Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet for en større debatt om partifinansieringen til fulle.

Kristin Clemet svarer Trygve Svensson.

Det er forståelig at medier er opptatt av «Høyres rike onkler». Men det er merkelig at de ikke også setter et mer kritisk søkelys på relasjonen mellom Ap og LO.

«Lillavelgerne» er kanskje noen av de mest moderate, anti-populistiske og pragmatiske velgerne som fins. 

Selv om Vårt Lands kommentator ønsker å tro det, er det neppe en ondsinnet svertekampanje fra Høyre som gjør at Jonas Gahr Støre ikke lykkes med å løfte Arbeiderpartiet.

Agder har flest uføretrygdede i hele landet og prosentvis færrest sysselsatte. Har ikke sørlendingene forstått poenget med arbeidslinja?

Arbeiderpartiet må forsøke å finne årsakene til at tilliten synker som en stein. Velgerne straffer ikke partiet bare fordi det er krig i Ukraina, høye matvarepriser og energikrise i Europa.

Noe som forundrer meg, er hvor vanskelig Arbeiderpartiet har for å forholde seg til og tolke sine meningsmotstandere på en realistisk måte.

Johansen føyer seg inn i tradisjonen med å formidle myter om Norges suksess og velstand.

Det er ingen grunn til å overdrive øyeblikksbilder, men dersom fallet i oppslutning innebærer et varig fall for Arbeiderpartiet, kan det også bli et problem for norsk politikk.

Jeg tror at en av årsakene til Arbeiderpartiets tilbakegang er at partiet har forandret karakter.

La oss håpe vi får en regjering som i tiden fremover nærmer seg Macrons økonomiske politikk mer enn den nærmer seg den øvrige venstresiden.

Hvorfor ser ikke mediene ut til å bry seg om eller problematisere rollen Arbeiderpartiets partisekretær tilsynelatende spiller i beslutninger som burde tas av regjeringen eller stortingsgruppen?

Er Aps oppdrag allerede utført? Arbeiderpartiet vil både være et folkeparti som representerer og forener mange forskjellige interesser, og et interesseparti for en bestemt gruppe. Det lar seg nok ikke gjøre

«Vanlige folk» og «folk flest»? Hvem er det og hvordan stemmer de?

Ifølge Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har Ap, i motsetning til Høyre, beholdt evnen til å prioritere. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Arbeiderpartiet står «klippefast» på EØS-avtalen ifølge eget program. Kun tidvis er Jonas Gahr Støre like forbilledlig klar i spørsmål om Norges tilknytning til EU.

Et nylig byks på meningsmålingene har gitt Ap selvtillit, men partiet har gjort det dårlig under Støres ledelse. Er det Støres feil, eller har tiden løpt fra et sosialdemokratisk folkeparti?

Historien har vist oss hva som kan gå galt når Arbeiderpartiet mister overtaket på venstresiden, skriver Lars Kolbeinstveit.

Det er foruroligende at et parti som skjerper skatten på norske arbeidsplasser så mye, ikke kjenner konsekvensene av egen politikk.

Jeg håper vi fortsatt kan ta for gitt at partiledere motiveres av saker og ideer, fremfor egen personlige vinning. Arbeiderpartiet bør innse at Støres privatøkonomi verken er et argument for eller imot ham som statsminister, skriver Gard Løken Frøvoll i Minerva.

Kristin Clemet og Mathilde Fasting svarer Hadia Tajik i Trønderdebatt.

Hernes sier at høyresiden misforstår når det foreslås «å overlate noe til markedet». Men dette har sosialdemokrater lenge ment selv. Det var sentralt da Arbeiderpartiet tok et oppgjør med den selektive og aktive næringspolitikken, og det var sentralt for Brundtland og Stoltenberg. Næringslivet trenger rammer, men markedet er som regel bedre enn politikere til å avgjøre hvilke næringer og bedrifter som bør ha livets rett, skriver Lars Kolbeinstveit i Morgenbladet.

Brundtland-regjeringen ga en utvetydig invitasjon til private aktører av ulikt slag om å satse på barnehager. Den siste tiden er det mye som tyder på at Ap vil bytte ut den historiske pragmatismen med lånt ideologi, skriver Storsletten i Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit og Aslak Versto Storsletten i Morgenbladet: "Derfor er Stoltenbergs første regjering så populær på høyresiden."

Arbeiderpartiet har i moderne tid hatt et pragmatisk syn på profitt. Nå er de med på å spre uheldige myter om private velferdstjenester, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.