Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Norsk politikk

Fra rødgrønn orden til rødgrønt kaos

Historien har vist oss hva som kan gå galt når Arbeiderpartiet mister overtaket på venstresiden, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 30. mars 2021

Det viktigste med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 var stabilitet, i en samfunnsøkonomisk forståelse av ordet. Mye av det forrige rødgrønne prosjektet var moderat, ikke radikalt. At NATO og EØS-avtalen skulle ligge fast var en forutsetning for at Arbeiderpartiet ville gå i regjering med SV og Sp. Skattene skulle ikke over 2004-nivå.  Handlingsregelen var fersk og lå fast.

I dag er det flere som på tar til orde for å bryte handlingsregelen – blant annet for å bygge «grønn industri».

Jens Stoltenbergs samfunnsøkonomiske linje plaget stadig de små partiene SV og Sp. De ville ikke havne i skyggen av ørnen i norsk politikk, og kjempet blant annet frem såkalte grønne sertifikater. Det igjen skapte grobunn for utbygging av vindmøller, som skaper mye konflikt i dag. Motstanden mot Stoltenberg hadde en pris.

Stoltenberg skriver i sin selvbiografi at han hadde det vondt da han skulle presentere «grønne sertifikat», men han måtte jo. Det var regjeringens politikk. Han sa det ville gi betydelige investeringer i fornybar energi, og han legger til: «Men jeg lot være å legge til at det var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging.

Barnehageforliket fra 2003 og etter hvert full barnehagedekning, som særlig SV var opptatt av, hadde bred støtte i Stortinget. Kompromisset åpnet for å likebehandle offentlige og private aktører, blant annet i form av offentlig finansiering. Det sentrale er at det offentlige setter en makspris og finansierer store deler av barnehagene ved skattebetalernes penger for å sikre likhet. Hvem som leverer selve tjenesten – det offentlige, ideelle eller kommersielle, er ikke det vesentlige.

Private barnehager har gitt bedre resultater, både når det gjelder dekningsgrad, mangfold, valgfrihet og kvalitet. Og det utelukker heller ikke at det offentlige har spart penger.

Samtidig har det blitt påpekt av Hagen-utvalget at noen private barnehager kan ha fått uforholdsmessig høy fortjeneste. Kritikken kan ikke i seg selv sees som et argument mot private barnehager. Det er snarere et argument for bedre regulering.

Dette kan skape splid i en ny rødgrønn regjering – mellom ideologer som mener at de beskytter velferdsstaten, og pragmatikere som ser at også velgere til venstre til syvende og sist er opptatt av å ha barnehageplass – ikke hvorvidt den er privat eller ikke.

Politikertyper som Stoltenberg var typisk moderate og samfunnsøkonomiske i tilnærmingen til hvilke virkemidler som benyttes for å nå ulike mål. Teknokratiske politikeres styrke er ofte at de har de beste virkemidlene for å nå målene sine, men svakhetene kan bli mangel på demokratisk legitimitet. Ikke-teknokratiske politikere appellerer oftere til folkestyret, som gir legitimitet. På rødgrønn har den ikke-teknokratiske delen styrket seg markant fra sist de hadde regjeringsmakt. Svakheten kan bli at de henfaller til radikale virkemidler som mangler faglig belegg, og derfor skaper dårlige resultater.

Sammenlignes den rødgrønne regjeringsperioden med Solberg-regjeringens snart åtte år, er det interessant at opposisjonen i 2005 – 13, særlig etter at den viktige pensjonsreformen var på plass, anklaget Stoltenberg 2 for reformtørke. Nå kritiseres Solberg-regjeringen motsatt; den er for reformivrig. Regjeringen anklages for ikke å ha kontakt med folkedypet, og for å mangle legitimitet.

At det er vanskelig å reformere er en sentral konservativ tanke. Vi bør forandre for å bevare, men samtidig være opptatt av at vår erkjennelseshorisont er begrenset. Vi kan ha kunnskap om mye, men samtidig kan ting gå galt. En slik kritikk er lettest å komme med mot politiske motstandere, særlig når de er i posisjon. De rødgrønne har derfor vind i seilene nå, men skal et eventuelt nytt rødgrønt prosjekt ikke begå lignende feil, bør vi huske hva alternativene til den mer stoltenbergske linjen kostet.

Det er høyst usikkert hva «tillitsreform» i offentlig sektor, alternativer til EØS, og kanskje spesielt hva mer aktiv næringspolitikk og fjerning av private i velferden skal bety, og hvilke utilsiktede konsekvenser rødgrønne reformer, basert på slike visjoner, kan få. «Politikere med visjoner bør gå til lege», sa sosialdemokraten Helmut Schmidt.

I den forrige rødgrønne perioden pleide frustrerte lillavelgere eller høyrefolk å si at alt var bedre under Stoltenbergs første regjering (2000-2001). Det var kanskje den blåeste regjeringen siden Kåre Willochs regjering. Utover på 2020-tallet kan dette gjenta seg, dersom de rødgrønne får flertall ved valget i år.

Da er det kanskje den første rødgrønne regjeringen som vil bli savnet. Den var tross alt ganske stabil.

– –

Denne kronikken, som sto i VG 28.3.2021, er en forkortet versjon av et essay i nyeste utgaven av tidsskriftet Røyst.

Publisert: 1. desember 2022
Arbeiderpartiet
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Keir Starmer
Kjetil Wiedswang

Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.
Internasjonalt
Donald J. Trump and Air Force One
Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.
DemokratiUSA
kors kristendom kirke religion
Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.
Politikk og samfunnSivilsamfunnet
Brexit EU Storbritannia
Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
InternasjonaltEU og EØS
Stortinget, 169 stortingsplasser, borgerlig, rødgrønn
Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
EU vegg mur
Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
InternasjonaltEU og EØS

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo