Nå er det vanlige folks tur – eller?

«Vanlige folk» og «folk flest»? Hvem er det og hvordan stemmer de?

Publisert: 21. januar 2022

I fjorårets valgkamp hørte vi ofte Arbeiderpartipolitikere si at nå er det «vanlige folks tur», og fremdeles er dette Aps slagord etter at de har inntatt regjeringskontorene. Slike formuleringer, som «vanlige folk», «folk flest» eller «alle skal med», blir ofte brukt av de politiske partiene i valgprogrammene og i selve valgkampen. Hva betyr bruken av slike slagord i politikken, og har de noen betydning for hvordan vi til syvende og sist stemmer?

«Vanlige folk» er grunnlaget for et representativt demokrati

Gitt at Norge er et representativt demokrati hvor velgerne bestemmer hvem som skal sitte med den politiske makten, er ikke dette i seg selv et dårlig slagord å gå til valg på. Men det er kanskje ikke så lett å skille seg ut med en slik formulering, når for eksempel en av konkurrentene samtidig er ute etter «folk flest»?

«Folk flest» har vært Fremskrittspartiets politiske slagord i mange år. På hjemmesiden deres markeres dette også ved å vise til at «Arbeiderpartiets nye slagord er at nå er det vanlige folks tur. Men hvordan vil egentlig Aps politikk påvirke vanlige folks hverdag?»

Det spørsmålet svarer Arbeiderpartiet på, med bilder av 14 mennesker på sin hjemmeside. Disse har alle en begrunnelse «fra vanlige folks hverdag» for hvorfor de stemmer på Ap, og deres begrunnelser er selvsagt i samsvar med partiets program.

Hvem er «vanlige folk» og «folk flest»?

Totalt representerer de 14 et bredt utvalg av det norske folk: kvinner og menn, barn, unge og voksne (ingen eldre!?), mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn, bosted, utdannelse og yrke. Men de ligner ikke egentlig så mye på «vanlige folk», slik Statistisk sentralbyrå (SSB) gjorde et forsøk på å definere dem for et tiår siden.

Da arbeidet Torbjørn Eika, som nå er sjeføkonom i kommunesektorens organisasjon KS, i SSB, og forsøkte, sammen med stipendiat Lasse Eika ved Universitetet i Oslo, å definere hvem «folk flest» er. I tidsskriftet Samfunnsøkonomen (nr. 4, 2011) kom de frem til at dette var en person som er mellom 30 og 39 år, gift eller samboende og har ett til tre barn. Økonomisk sett hadde paret i 2007 en pensjonsgivende inntekt på 600–900 000 kroner, og en bruttogjeld på 1,5–3,5 ganger denne inntekten.

De to forskerne påpekte samtidig at det å skulle lage slike definisjoner hverken er lett eller kanskje så vitenskapelig godt begrunnet. Men av og til kan det være nyttig, om ikke annet enn for å få frem en debatt rundt politiske slagord som brukes i en valgkamp. I dette tilfellet var kilden for definisjonen «en liten, uhøytidelig og helt uvitenskapelig undersøkelse basert på intervjuer med tre journalister» som skrev om personlig økonomi.

Sosialdemokratiet handlet om at alle skulle med

Selv om Ap vant regjeringsmakten denne gangen, riktignok ved hjelp av et par andre partier på venstresiden i norsk politikk, så vant de ikke så mange velgere på sitt slagord om «vanlige folk». Fjorårets stortingsvalg var Aps nest dårligste etter andre verdenskrig. Hva var det som gikk galt?

Arbeiderpartiet ble i sin tid stiftet for å mobilisere arbeiderklassen i det norske samfunnet. På slutten av 1800-tallet, i industrialiseringens spede begynnelse, var denne langt mer ensartet enn den er i dag – hvis vi i det hele tatt kan snakke om en arbeiderklasse i ordets rette forstand i en moderne velferdsstat som den norske. Den ville i alle tilfeller ikke være stor nok til å gi Arbeiderpartiet regjeringsmakt.

Det skjønte partiets strateger allerede i 1945, da Ap ga opp sitt sosialistiske tankegods og valgte en sosialdemokratisk linje i stedet. Da landet skulle gjenoppbygges etter krigen, måtte «hele folket i arbeid» og «by og land gå hand i hand», slik Ap hadde lovet velgerne under den økonomiske krisen på 1930-tallet. I 2007 ble også denne linjen kronet i slagordet «Alle skal med».

Påvirker slagord som «vanlige folk» hvordan vi stemmer?

Grenlandsregionen er Arbeiderpartiland med Porsgrunn som sentrum. Her har partiet hatt ordføreren siden 1964. Men selv her gikk Ap tilbake med 1,9 prosentpoeng ved siste valg, og til og med her merker partiet for «vanlige folk» at disse kanskje ikke lenger er så opptatt av politiske skillelinjer og parti-identitet som av enkeltsaker.

Dette er nemlig trekk ved velgerne som har vist seg de siste årene, og et fenomen valgforskerne kaller en mer flytende velgermasse. Det vil si at langt flere enn tidligere bestemmer seg i løpet av valgkampen for hvilket parti de vil stemme på, og da også ut fra hvilke saker som dominerer den politiske dagsorden. Faktisk er det nesten ti prosent som bestemmer hvilket parti de vil gi sin stemme til på selve valgdagen. Da sier det seg vel selv at slike ting som slagord, kampanjer og politikernes personlighet har fått økt betydning for stemmegivningen.

Noen valg tilbake, klarte FrP gjennom «folk flest»-tilnærmingen sin, å kapre en del velgere fra Ap. Men ved forrige stortingsvalg var det Aps mulige samarbeidspartnere på venstresiden som ble de største konkurrentene. Så «vanlige folk» er kanskje mer forskjellige i sine politiske interesser enn de var før?

Innlegget var skrevet i Telemarksavisa 18. januar 2022.