I 20 år – fra 2001 til 2021 – virket det som Arbeiderpartiet helt hadde gitt opp utdanningspolitikken.

I alle disse årene overlot Arbeiderpartiet utdanningspolitikken til SV i regjering og for det meste også til SV i byrådet i Oslo.

Trond Giske var den siste Ap-politikeren som forsøkte å sette et merke på utdanningspolitikken. Men da han gikk av som utdannings- og forskningsminister i 2001, ble feltet tydelig lavere prioritert.

Jens Stoltenberg forsøkte riktig nok en gang, i 2008, å gjøre skolepolitikken til et tema i en av sine nyttårstaler, men det ble med forsøket. Talen satte ingen politiske spor.

Og Trond Giskes bok, La læreren være lærer, som kom i 2015, forsvant raskt ut av hukommelsen da Giske etter hvert ble forbundet med alt annet enn skole.

Først i 2021 var det en fra Arbeiderpartiet som ble statsråd for barnehager, grunnskole og videregående opplæring – det som nå heter kunnskapsminister. Det var kanskje mulig, fordi SV ikke var med i regjering.

Tonje Brenna ble raskt spådd en lysende fremtid, både i Arbeiderpartiet og blant kommentatorene, og hun er blitt en av partiets nestledere.

Men hva slags arv etterlater hun seg som kunnskapsminister?

Det er, så vidt jeg kan se, en heller mager arv.

Det hun vil bli husket best for, er med hvilken iver hun fra første stund gikk løs på landets friskoler og de private barnehagene.

Hva de private barnehagene har hatt i vente, har ikke blitt klart før i dag.

Forslaget, som den nye kunnskapsministeren har lagt frem, men som med nødvendighet må være forberedt av Tonje Brenna, må selvsagt studeres nærmere. Men når VG skriver at regjeringen vil «løfte de private barnehagene», virker det som at avisen er lurt. For her skal kommunene gis mye mer, til dels skjønnsmessig, makt, det vil si at makt skal flyttes fra foreldrene til kommunene. Det betyr også at rammebetingelsene for de private barnehagene blir langt mer uforutsigbare.

Friskolene, på sine side, har allerede fått merke en gradvis innstramning, både når det gjelder retorikk, godkjenningsgrunnlag og økonomiske rammebetingelser. De er også forespeilet en stadig strammere kommunal styringsrett, noe som i praksis vil kunne bli en slags vetorett for kommunene.  

Til slutt gikk regjeringen så langt, og gjorde så store feil, at det har skapt opprør blant friskolene.

Den nye kunnskapsministeren har invitert friskolene til et møte i morgen, og da får vi se om regjeringen gjør retrett og starter prosessen på ny. Den nye kunnskapsministeren erkjente i hvert fall på Politisk kvarter i dag at situasjonen kan bli vanskelig for mange friskoler. Friskolene er heller ikke blitt hørt om den nye, foreslåtte finansieringsmodellen, slik det står i statsbudsjettet at de har blitt.

Alternativet er å feste sin lit til regjeringens budsjettpartner SV, som har annonsert at de er imot det foreslåtte kuttet.

Det er selvsagt tankevekkende at det ikke blir noe større engasjement for friskolene før det dreier seg om penger og kutt. Interessen for friskoler har nærmest vært ikke-eksisterende i norsk politikk frem til nå. Noen av friskolene har av og til forfulgt sine «særinteresser», men problemet med særinteresser er at debatten blir lite prinsipiell, og at man blir sårbar for nye angrep senere.

Så det skal Brenna ha: Hun fikk opp engasjementet og interessen for friskolene. La oss håpe det varer.

Det mest skuffende med hennes eget engasjement, er at det ikke har vært kunnskapsbasert. Hun har, i den ene debatten etter den andre, kommet med nesten klisjé-aktige påstander om hvor negativt det er med friskoler, men uten å ha dokumentasjon for det hun har påstått.

Også i valgkampen holdt Brenna og Arbeiderpartiet et forbausende lavt nivå, da de påsto at Høyre ville innføre karakterer i barneskolen. Heldigvis ble de raskt korrigert.

Hva ellers har Brenna gjort?

Jo – hun har reversert kompetansekravene for lærere, fjernet lærerspesialistordningen og skapt usikkerhet om den fremtidige fraværsgrensen.

Hun vil sikkert selv si at den store saken har vært forslaget til ny opplæringslov,  men den var i det store og hele i tråd med Solberg-regjeringens høringsutkast. Og fullføringsreformen, som hun fikk lovfestet, var både utredet og vedtatt før Støre-regjeringen kom til makten.

Så hva etterlater Brenna seg? Hva er Arbeiderpartiets skolepolitikk?

Det er ikke godt å si, og det er kanskje ikke så rart. Hun har tross alt bare vært kunnskapsminister i to år. Hvilken erfaring hun dermed har fått, og hvor sømløst politikken vil føres videre av den nye statsråden, gjenstår å se.

Hva den nye kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun, står for eller vil prioritere, vet vi ennå ikke mye om. Foreløpig har hun gitt et intervju til Klassekampen, som skriver at hun vil gjøre «kamp mot mobil og nettbrett» i skolen til en fanesak. Hun er også opptatt av skolemat og SFO, noe som også kom frem i Politisk kvarter i dag.

Hun vurderer å komme med nasjonale «anbefalinger» eller «retningslinjer» for mobilbruk, nye «nasjonale retningslinjer» for skjermbruk, en «nasjonal tilråding» om mindre mobilbruk – og hun vil også vurdere et regelrett «forbud» mot mobiler.

Hun sier at hun er inspirert av sin sosialdemokratiske kollega Mette Frederiksen i Danmark, som også er en sterk kritiker av for mye «skjerm» i skolen.

Nessa Nordtun har rett i at bruk av skjerm og mobil (som er to forskjellige ting) også engasjerer Mette Frederiksen. Men hvis hun skal la seg inspirere av Frederiksen-regjeringens skolepolitikk, kan vi gå interessante tider i møte i Norge.

Den danske regjeringen har lovet en storstilt tillitsreform i offentlig sektor, eller det danskene kaller «frisættelse» av offentlig sektor. Eller som det står i regjeringsgrunnlaget til den danske regjeringen:

”Regeringen vil gennemføre den mest omfattende frisættelse af den offentlige sektor i velfærdssamfundets historie og grundlæggende forandre den måde, velfærden i dag styres, dokumenteres, kontrolleres og leveres på.»

Og den skolereformen som er lagt frem, holder det regjeringen lover.

Man kan være enig eller uenig i deler av innholdet, men «frisættelse» er det.

I Frederiksens åpningstale til Folketinget i høst fortalte hun at den danske folkeskolen må forholde seg til 1081 bindende og 3170 veiledende mål – til sammen ca. 4000 mål. Samtidig lovet hun at regjeringen vil gå inn for å fjerne 3800 av dem!

Den danske regjeringen har annonsert at den arbeider med noen «anbefalinger» om bruk av digitale og analoge læremidler, men ingenting tyder på at det kommer retningslinjer eller forbud mot å bruke av skjerm og mobil i dansk skole.

Også den norske regjeringen har lovet en tillitsreform i offentlig sektor. Det skal bli interessant å se om denne reformen også vil komme til å prege norsk skole.

Foreløpig er det lite som tyder på det.